Så er den endelig her, oppfølgeren til ”Blodets galskap”. Hvis du syntes at bok nummer én om Nattjegerne var spennende, kan du glede deg til ”Blodets hevnere”. Den er om mulig enda vanskeligere å legge fra seg før siste side er lest. Eskil befinner seg fremdeles på den isolerte øya Gaptul, og etter at han klarte å drepe lederen til Nattjegerne som alle trodde var uovervinnelig, har statusen hans som halvgud bare forsterket seg. Alle tror at Eskil besitter magiske krefter. To rivaliserende grupper kjemper om å overta makten på øya, og begge vil bruke kreftene til Eskil for å nå sine mål. En blodig jakt på Eskil begynner, og han har ingen steder å flykte. Her er de første kapitlene av boken.

Kapitel 1

Gaptul, Lauvgard

Til og med talglysene i den lille skadestua blafrer søvnig i den sterke dunsten fra urteblandingen. Toronje har latt den stå til kok hele natta igjennom, og Eskil som ikke har drukket en dråpe av det medisinske brygget, kjenner hvordan eimen av de fremmede urtene gjør kroppen slapp. Nesten bedøvd. Tankene er like seige som klissen kvae. Han kan ikke skjønne hvordan Toronje klarer jobbe i en sånn utmattende stank, men hun har nøye forklart hvordan drikken får Vargers hjerte til å slå saktere. Ved et så dramatisk blodtap som han har gjennomgått, er det livsviktig å få kontroll over hjerterytmen. Verken Toronje eller Eskil vet hvor mye blod han mistet ute i skogen i kampen mot Heivar. Den kritthvite snøen, som lå under ham da han kollapset av sverdstikket, drakk grådig. Ble svart.

Med en bekymret rynke mellom øyenbrynene legger Toronje to fingre på den tykke halspulsåren hans og nikker anerkjennende.

— Han er sterk.

Hun smiler oppmuntrende til Eskil, som har blitt grå av trøtthet. Natta ved siden av sykesenga har vært lang og skremmende. Nervepirrende. A se Varger sveve mellom liv og død har rett og slett gjort vondt, men han holdt den store neven hans i sin da Toronje opererte det livstruende kuttet i overarmen. Hun måtte gå dypt. Sydde både muskler og blodårer sammen

—

før hun kunne lukke såret. Fingrene hennes var svulmende og røde av brannsår da hun var ferdig med operasjonen, men hun hadde ikke klagd. Sa ikke et eneste ord om smerten hun måtte gjennomgå for å redde Vargers liv. Eskil hadde vært mer enn imponert. Han hadde prøvd å takke henne, men hun viftet takknemligheten hans vekk. Plikt, hadde hun kalt det.

Plikt.

Ordet hadde en sniktrekk av kulde i seg, syntes Eskil, for selv om Toronje gjorde sitt ytterste for å redde livet til pasienten sin, så lå det noe ugjestmildt i handlingene hennes. Misfostre er denne øyas treller, hadde han til slutt erkjent. Toronje, med de brune, troskyldige øynene, ville nok ikke ha reddet Varger av egen fri vilje. A sy sammen helblods er en arbeidsoppgave. Rett og slett en plikt.

Eskil letter på den tunge skinnfellen for å se om bandasjen til Varger fortsatt er fri for blod, og det går opp for ham at den kraftige overkroppen ikke er solbrun lenger, men hvit. Blekheten er totalt fremmed. Gjør Varger ugjenkjennelig. Eskil legger hånda på brystet hans, kjenner hjertemuskelen slå stødig, men det er likevel nifst å se den store, sterke jegeren ligge så livløs. Umulig å vekke. Sjela har forlatt ham for å få livskraftig påfyll. Eskil er fortsatt i tvil om at noe slikt faktisk går an, men så lenge Toronje forsikrer at søvn er den beste medisinen nå, så velger han å tro på henne. Dessuten håper han at Gale-Åsas helbredende evner fortsatt skal hjelpe Varger gjennom det livstruende blodtapet. Helbredelsene hennes har hjulpet ham før. Hjulpet dem begge to. De skulle vært døde for lengst, men de både puster og lever. Det er en stor gåte.

Eskil klarer ikke å holde øynene åpne lenger. Han sovner sittende.

—

— Hva gjør vi med Alnedina? Hun blir livsfarlig når hun våkner, sier Bauk mens han tramper av seg snø og kommer inn i den trange skadestua. Han river av seg lua, fnyser av den sterke, medisinske lukta og kaster et brunt, bekymret blikk ut av døra. Han ser ingen, møter kun solas beskjedne morgenhilsen fra fjelltoppene.

— Vi kan ikke ta livet av henne. Halvguden nekter, svarer Toronje rolig og nikker mot Eskil som sover. — Han fortalte meg at hun bærer hans barn, legger hun til. Bauk ser sjokkert på henne.

— Er det sant? Har Alnedina avlet med guden?

— Eskil sier at han ikke er noen gud, men en stakkars tulling som gikk seg bort i snøstormen.

— Og det vil han at vi skal tro på?

— Ja, ler Toronje og rister på hodet.

— Men ikke rør Alnedina. Hun og Lille Tard er fredet. Har du sett inn til henne, forresten?

— Er du gal? Jeg går ikke nær skadestua hennes. Hun må jo være spinnvill. Hun gikk til angrep på Heivar!

Bauk sperrer opp de mørke øynene. Lyset fra lyktene speiler seg i de runde pupillene.

— Du er vel bevæpnet? spør han. — Kommer hun hit må du kunne forsvare deg.

— Ingen fare med meg. Jeg har jo guden her. Han beskytter meg nok. Han sa han var evig takknemlig for hjelpen vi har gitt i natt.

— Evig takknemlig? Det tror jeg ikke før jeg får se det.

Bauk kveler en gjesp. — Jeg går i alle fall og legger meg nå. Steinert kommer snart med Lille Tard. Vi finner ikke noen som vil passe på ham.

Han skutter seg, som om det plutselig ble kaldt. — Den ungen. . .

Sakte rister han på hodet. — Den ungen kom med Varger og Eskil, så da får han være her med dem. De må ta ansvaret for udyret.

Han lukker døra lydløst, og Toronje blir sittende alene med de to sovende mennene.

Varger og Eskil.

Hun skjønner seg ikke på dem, for aldri har hun sett to personer vise så mye varme og omtanke for hverandre.

— Nesten som brødre, hvisker hun, men ombestemmer seg, for ikke engang søsken har en slik samhørighet.

En slik omsorg.

Hun har flere ganger sett lauvgardinger komme til skadestuene for å høre nytt om skadde søsken, men selv om de kommer opp til et dødsbudskap, har hjertene deres vært uten sorg, øynene frie for tårer. Aldri har de sittet gråtkvalte ved sykesenga. Aldri har de hjulpet til med pleien. Nei, dette som hun har vært vitne til i natt, er noe annet.

Hun går bort til Eskil for å løfte ham i seng, men skvetter til av at han slår øynene opp.

— Unnskyld! Jeg trodde du sov!

— Jeg gjorde det, men du vekket meg.

Han hoster søvnig. Smatter svakt med tunga.

— Jeg tok jo så vidt i deg! sier Toronje forskrekket.

— Jeg ser gjennom øyelokkene.

Eskil smiler skjevt og gløtter skøyeraktig mot henne. Den isblå fargen gnistrer.

— Gjør du?

— Nei, klart jeg ikke gjør det. Jeg sover som normale mennesker sover.

Han strekker seg så det knaker oppover hele ryggraden.

— Slik som guder sover, mener du, fniser Toronje. — Kom her, så skal du få deg en seng. Du kan ikke sove sånn, du kommer til å bli helt stiv i nakken.

Eskil reiser seg lydig opp, gir den slappe hånda til Varger et varsomt trykk før han går mot den smale brisken innerst ved veggen.

— Hvordan går det med ham, tror du? Finner sjela hans styrke? Og finner den veien tilbake? spør han og setter seg på et grått, mykt ullteppe. Stivt drar han av seg skinnskoene som har mørke flekker fra Vargers blod.

— Varger er snart god som ny. Såret har allerede begynt å gro, men jeg skjønner ikke hvordan . . .

Toronje ser tankefullt mot Eskil. Han gliser fornøyd mot henne. Gir henne et hvitt smil som blottlegger den ene hjørnetanna som ligger litt skjevt oppå den foran.

— Hadde jeg fortalt deg det, så hadde du ikke trodd meg. Varger er ikke som noen andre. Han er helt spesiell, så takk igjen, Toronje. Du er virkelig en engel.

— En engel? Hva er det?

Eskil blåser ut i luften.

— Ifølge en løgnaktig tosk fra mitt tidligere liv, skal en engel være det vakreste og skjønneste som finnes. Du er min engel, sier Eskil og blunker takknemlig før han legger seg og lar den bedøvende lufta i hytta omslutte ham på nytt.

Toronje blir stående med tårer i øynene. Ingen, absolutt ingen, har noensinne gitt henne et kompliment. Hun er tross alt et misfoster. Verdiløs.

Kapitel 2

Et høyt skrik flerrer som en taggete pisk. Det smeller seg smertefullt gjennom den sovende hjernen til Eskil. Han kaster seg instinktivt opp av brisken, men møter kun et lattermildt Oes.

— Det er bare Lille Tard, gliser Varger og nikker mot den tårevåte ungen han bærer i de kraftige armene.

— Han er en skikkelig hissigpropp. Ble rasende fordi han ikke fikk lov til å dra av meg håret.

Han lar de mørke øynene hvile på Eskil. De røde flammene i dem pulserer svakt, og Eskil må blunke flere ganger før han forstår at det faktisk er Varger som står fremfor ham. Det virker som det kun er et øyeblikk siden han lå livløs og blodfattig på brisken. Men der står han. Med et smil om munnen.

— Sett deg ned, Eskil, og få for all del i deg mat. Du har sovet deg gjennom hele dagen.

— Hvordan kan du prate om mat nå? utbryter Eskil og hopper tvers over gulvet for å omfavne kameraten. — Fortell meg hvordan du har det!

— Litt skjelven, men ellers bra.

Varger gliser og rekker akkurat å ta tak i den utstrakte hånda til Lille Tard før den tar et nytt grep om hårmanken hans.

Eskil flirer, dulter Varger i siden før han setter seg ned på brisken igjen.

— Jeg trodde du skulle daue, Varger. Fy faen. Du slåss jo mot Heivar!

Han drar hendene over ansiktet, som for å tørke av seg søvnen, men stanser midt i bevegelsen.

— Forresten, hvor er Alnedina?

Skeptisk ser han fra Varger til ytterdøra. Hytta er liten og har ingen bakdør dersom hun skulle brase inn til dem.

— Hun løp til fjells. Heldigvis. Hun kom visstnok farende over tunet, rett mot oss, men bråsnudde og løp vestover.

Eskil puster lettet ut og smiler stivt.

- Bra.

— For oss, ja. Men stakkars de som møter henne, for nå finnes det ingen Vaktgarde som kan holde skikk på gale lauvdurferskinger. Ifølge misfostrene ligger det noen helblods i huler og venter på at ildfrosten skal slippe taket i bygda.

— Ikke kall dem misfoster, de er halvblods, sier Eskil skarpt. Varger himler med øynene før han gir Lille Tard til Toronje. Et drag av smerte brer seg over ansiktet hans når han strekker ut den skadde armen, og Eskil nikker mot bandasjen.

— Så du har slutta helt å blø, nå? Du skulle sett hvordan du så ut i natt. Ikke engang på kamparenaen hjemme har jeg sett noen blø så mye. At du lever, er rett og slett et mirakel.

— Et mirakel? Vi skal være glade for at Heivar var syk, for å si det. . .

Plutselige svaier Varger og tar et støtteskritt. Ansiktsfargen blir grå som uværsskyer, og både Eskil og Toronje griper tak i ham så han ikke skal velte overende.

— Legg deg ned, befaler Toronje. — Du har jo så vidt blod i årene dine, mann, legger hun kvast til og prøver å dytte ham ned på brisken, som har fått ny, tørr halm under et rent ullpledd.

Varger rister på hodet mens han støtter seg til den lyse tømmerveggen.

— Nei, jeg må komme meg hjem. For hvis det er sant at Vaktgarden har røsket av ytterdøra mi hjemme, må jeg gå og få den på igjen. Snø lager store skader. . .

Stemmen hans blir fremmed. Skjelvende og spak. Som et vindpust. Han makter ikke å gjennomføre setningen. Hele hytta snurrer fremfor ham og han klarer ikke å se klart. Forsiktig fukter han leppene, som har blitt til bleke, stive streker. Under den grågustne huden rykker det i en muskel ved øyet.

— Legg deg, Varger, jeg vet hvor hytta di er. Jeg kan ordne døra, sier Eskil bekymret.

Varger presser frem et smil. — Du klemmer deg vel i hjel i dørsprekken.

Så snart Varger igjen klarer å stå oppreis uten å svime av, tvinger Eskil seg til å bli med ham hjem for å få hengt ytterdøra tilbake på karmen.

—At du er ute og går allerede nå, er idiotisk, snerrer Eskil der de tråkker seg en sti gjennom den livløse bygda. Varger svarer ikke, kun et svakt «hrmf» kommer ut av den store kroppen.

Sola lar et rødlig kveldslys skinne ned på dem. Et pent skue, tenker Eskil, men kjenner at det ikke gir noe varme.

— Veldig likt lauvgardinger, mumler han og sniker seg forbi ei hytte med ferske fotspor ute på tunet. Han svelger hardt, tvinger hjertet til å forholde seg rolig og tar et bedre tak om sverdet. Han nikker raskt til Varger, og sammen småløper de det lille stykket ned til det velkjente hyttetunet hans.

Det store tuntreet tar imot dem, og Eskil ser på den tykke, harde trestammen. Husker så altfor godt den iskalde natta da han var bundet fast til den. Heivar og vaktene hans hadde hatt overtaket. Heivar hadde til og med merket ham med blodet sitt.

Merket ham med et null i panna. Den sterke lauvduren hadde etset seg inn i huden. Smerten hadde vært enorm. Eskil grøsser lett, men ikke på grunn av kulda.

Han prøver å trampe av seg snø på trammen, noe som er en unødvendig gest, for Vargers hytte er full av snø. Vinden har dandert den som et loddent, hvitt teppe over gulvet og møblene.

Varger lager et nytt hrmf, skritter bestemt inn, løfter ytterdøra opp fra gulvet og holder den på plass slik at Eskil får festet den i hengslene — som utrolig nok ikke er Ødelagt.

— Jeg tror jeg har begynt å blø igjen, sier Varger lavt. Prøver å skjule at han er tungpustet. Han retter ryggen og forsøker å gå normalt bort til brisken. Stivt børster han snø vekk fra det gråmønstrede ullteppet, men mønsteret flyter sammen, blir til en grøt foran øynene på ham, og han er glad Eskil er travelt opptatt med å fyre opp i grua. Da ser han ikke hvordan svetten pipler på panna, eller hvordan knærne begynner å skjelve.

Varger kniper sammen øynene, og er sikker på at innvollene holder på å revne når han endelig får satt seg ned på den myke brisken. Han kveler et stønn før han forsiktig drar av seg skjorta for å sjekke de ferske stingene sine, men sannheten er at han er fullstendig klar over at de ikke blør. Toronje har gjort en fantastisk jobb i skadestua, for det er ikke selve såret som plager ham. Sannheten er en helt annen: Han kjenner ikke igjen sin egen kropp. Verken sansene eller styrken hans har overlevd dødskampen mot Heivar.

Han har våknet opp i et helt fremmed legeme.

Hytteveggene bølger seg som et hav foran ham. Gulvet reiser seg. Svimmel hviler han øynene bak øyelokkene. Han er fullstendig vissen. Musklene er døde og altfor tunge. Han opplevde litt av det samme da han våknet opp i hula med Storm, etter det dødelige sammenstøtet med Snølin. Da hadde han vært så svak at det hadde føltes som at alt av lauvdur hadde forlatt ham, men litt etter litt, i små sparsommelige porsjoner, hadde mesteparten vendt tilbake i blodårene. Uten å innrømme det for andre enn seg selv, hadde han forstått at han aldri ville klare å komme helt til hektene igjen. Det var som om kroppen hadde blitt dorskere, beina tregere og musklene langt svakere enn normalt.

Nå er det verre. Mye verre.

Jeg skulle egentlig dødd der ute i kampen mot Heivar, erkjenner han og vet at ingen skal overleve et slikt blodtap som han ble utsatt for, men her sitter han. Levende, men likevel død. Lauvduren syder ikke lenger. Det er som om saften han har hatt medfødt i årene har blitt tynnet ut med for mye vann.

Han strammer bandasjen over stingene sine. Såret gror godt, og det er et lyspunkt. Kanskje vil lauvduren våkne til liv så snart kroppen har fått tid til å bli sterkere? Men da trengs det hvile.

Mye hvile. Det føles som om han kunne ha sovet i dagevis.

— Kanskje du skulle sovet litt her? sier Eskil plutselig mens han feier snø ut av hyttedøra. Varger smiler forbauset til ham. Et bedre forslag kunne han ikke ha kommet med selv. Eskil stenger døra og legger mer ved i grua. Varmen begynner å ta tak, men hytta, som har stått åpen i vinterværet i dagevis, er fortsatt kald. Et islag har lagt seg i vannbøttene, og på veggene ligger det rester av hvit rimfrost.

— Du trenger hvile, og her er det jo stille og rolig.

Eskil går bort til ham og legger hånda på den bleike panna. Den er kald og klam. Ikke varm slik den pleier å være. Slik den skal være.

— Fryser du? spør han overrasket, men Varger rister på hodet. Skynder seg å se vekk så ikke Eskil skal legge merke til at flammene i øynene har blitt spake.

— Ingen fare med meg, Eskil, jeg er bare trøtt.

Varger kremter for å holde stemmen stødig. — Hvis jeg sovner her, så lov meg at du ikke beveger deg rundt i Lauvgard alene. Du får ikke gå ut på egenhånd.

Han prøver å være streng i stemmen, men må gi opp. Det han vil er å trygle. Be.

— Kan du love meg det? hvisker han og legger seg ned. Orker ikke å sitte oppreist lenger. Makter det ikke.

— Skal jeg vente her? Helt til du våkner? Jeg kan jo hente mat, eller . . .

— Problemet er at det finnes to typer mennesker: De du kan stole på, og de du må drepe. Og du, Eskil, du er ikke så flink til å skille disse fra hverandre.

Varger stanser opp, tunga er tørr og tørsten føles kvelende. Han vet at det er på grunn av blodmangelen, så han peker mot vannbøtta. Eskil knuser islaget på toppen av bøtta og rekker ham en kopp. Varger tar en stor slurk. Kjenner kulden gli ned i halsen.

— Du må vente her, Eskil. Ute er det ikke trygt, så du får heller prøve å vekke meg hvis du må gå noe sted. Du kan ikke gå alene nå som mørket kommer. Det er galskap, sier han.

Ikke før Eskil nikker lydig, tør han å forsvinne inn i søvnen.

Eskil ser fra Varger til flammene, som spraker beroligende i den lille hytta. Minnene fra natta han tilbragte her med Alnedina naken på soverommet, er så levende at han er fristet til å gå for å se om hun ligger og venter på ham i senga. Han banner. Alnedina er tapt, druknet i sin egen lauvdur, så han prøver å tvinge henne ut av tankene ved å studere de håndlagde møblene til Varger. Alt er sirlig utført. Til og med koppene av tre har utskjæringer på hankene. En detaljrikdom han ikke har sett maken til. Han stabler dem pent på hylla og titter ut døra der fjellene nå har dratt en mørk skygge over seg, som om de har lagt seg for kvelden. Tunge skyer har sivet inn over Gaptul og kvalt alt lys. Denne natta vil bli svart, konstaterer han og myser ut i skyggene. Lukten fra røyken i grua kiler i nesa og omgivelsene ser fredfulle ut, men han vet at han er langt fra trygg. Han og Varger hadde i sin naivitet trodd at Alnedina skulle bli deres største bekymring her oppe i fjellene, men hun er en bagatell å regne dersom det viser seg at mange av lauvgardingene har søkt tilflukt i huler og jaktgammer. Snart vil de komme frem fra skjulestedene sine, og de er nok hevngjerrige. Å være en inntrenger, som har spredd sykdom og død, vil bli straffet.

— Vi må komme oss til helvete bort herfra, hvisker han, men vet at det er umulig akkurat nå. Varger er svak, bekymringsfullt svak. Forhåpentligvis vil han komme seg i løpet av noen få dager, men slik tilstanden hans er nå, vil han ikke klare å gå over fjellene og ned til Lineset — hvis de i det hele tatt kan søke tilflukt nede i bygda ved fjorden, for hvis lauvgardinger har overlevd ildfrost, vil de helt sikkert tørre å angripe både Lineset og Rundvik. Ingenting kan stoppe dem nå. Han og Varger er rett og slett fanget på øya, og handelsskipet «Morild» har mest sannsynlig forlatt Gaptul for lengst.

Eskil vekkes opp av de dystre tankene, for frem fra de mørke skyggene skimter han røde, lysende øyne. De kommer raskt mot ham. Bestemt. Han tar til sverdet og skal til å stenge døra, men gjenkjenner stemmen til Storm.

— Er det her dere gjemmer dere? sier jegeren og drar hetta vekk fra ansiktet. Det mørke håret duver i vinden. — Hvordan går det med Varger, er det fortsatt liv i stabukken?

Storm ler kort, går helt opp på trammen, skimter Varger på brisken og skritter unna Eskil, som fremdeles holder hånda på sverdet.

— Jeg kastet Heivar inn til ulvene, forresten, fortsetter Storm,

— bare ikke gled deg for tidlig, når en leder er død, så kommer det raskt en ny. Tro meg.

Han drar på seg hetta igjen, ser Eskil rett inn i øynene og myser rødt.

— Jeg drar på jakt nå, men kommer innom med litt ferskt kjøtt. Varger må komme seg på beina, for dere er ikke trygge her. Jeg har sett flere ungdom.

Han stopper opp, spiler ut neseborene og lukter mot vinden

— Friske ungdommer, legger han til. — Kampklare. Det kommer til å bli voldsomt.

Øynene hans gløder opp. Han har fått teften av et bytte, jegerinstinktene våkner, og raskt forsvinner han ut i nattemørket.

— Kampklar ungdom? snerrer Eskil og strammer beltet på kofta. — Jævla Gaptul!

Han går ut til slipesteinen som nesten er kamuflert under et tykt lag med snø. Sverdet må kvesses.

— Jeg skal stikke det inn i øyeeplene deres, glefser han, og det tar ikke lang tid før han hører skritt bak seg. Er Storm tilbake alt? Raskt snur han seg, men i stedet for å se inn i ansiktet på en fullvoksen jeger, møter han blikket til ei jente som ikke kan være mer enn seks år. Flammene i øynene hennes spraker oppspilt, og hun står med nesa høyt hevet.

— Det lukter veldig merkelig her, sier hun veslevoksent. Med stødig blikk går hun mot ham. — Du lukter . . .

De små, røde øynene borer seg granskende fast i ham, mens den lille, hjerteformede munnen kniper seg sammen.

— Du lukter fremmed. Og frykt.

Jentungen sniffer igjen.

— Du lukter også Viljar. Har du drept ham? sier hun furtent.

Eskil blunker overrasket.

— Hvem er du?

— Tilja. Lillesøsteren til Viljar.

Viljar, tenker Eskil og husker gutten Alnedina tok livet av oppe i fjellene. Hun slo ham så hardt i brystkassa at hjertet eksploderte. Viljar hadde også snakket om lukter. Han hadde sagt at Ramsteir luktet løgn.

— Så du er søsteren til Viljar, du, sier han rolig.

— Har du drept ham? Jeg kan lukte hvis du lyver.

Eskil prøver å riste på hodet, men er ikke i tvil om at hun snakker sant.

— Nei, selvfølgelig har jeg ikke . . .

— Hva har du i hånda? sier hun plutselig og tar etter sverdet. Han strekker ut armen for å skyve henne forsiktig vekk fra det nykvessede våpenet, men da slår hun ham hardt i mellomgulvet. Styrken i knyttneven overrumpler ham, for hun slår som en mann. Som to menn.

Han gisper, prøver å dytte henne vekk, men hun vrir seg unna og bender sverdet ut av neven hans. Det tar ikke mer enn et øyeblikk.

— Du lukter løgn, sier hun og forsvinner ut i mørket.

Han banner mellom sammenbitte tenner. Prøver å få pusten inn i brystkassa igjen. Skammen skyller gjennom de flatklemte lungene. Robbet av en jentunge! Det skal ikke gå an! Han kan se for seg Vargers reaksjon når han må fortelle at en seksåring tok rotta på ham, selv om ungen var ubevæpnet og han selv hadde et sverd i neven. Rasende setter han etter henne. Følger de små fotsporene gjennom snøen. De går rett ut mot bjørkeskogen der Storm nettopp forsvant. Han synes han skimter silhuetten hennes smette inn i et mørkt kratt.

— Få tilbake sverdet! roper han inn i buskaset og forsøker å stirre gjennom mørket som ligger som en iskald, tykk tåke rundt kroppen. Ikke engang stjernene kaster sine små, barmhjertige lys ned til ham. De har gått i svart, vendt ham ryggen. Da hører han at noe beveger seg.

— Tilja? sier han usikkert, for dette høres ikke ut som en jentunge. Det er knurring. En lav dur fra en kalkulerende strupe. Det rasler tørt i frosne greiner. Han prøver å dytte redselen ut av tankene, for Tilja er nok ikke den eneste her på Lauvgard som kan lukte frykt.

Han puster dypt inn, kjenner hvordan kulden klorer seg fast i de små nesehårene, før hele bringen fylles med natteluft. Det har en beroligende virkning. Han tvinger også hjertet til å bremse ned, han må få kontroll på hjerteslagene, for folket her kan høre dem, tolke dem, utnytte dem. Han krummer nakken, gjør seg klar for et angrep fra mørket, og hadde han trodd på Gud, så hadde han innstendig bedt om at det var et dyr som nå hadde fått ferten av ham, og ikke en lauvgarding. I alle fall ikke en ungdom. Han husker hvordan Snølin knurret mot ham på kamparenaen, hvordan de gale, røde øynene hennes brant mot huden. Leppene hennes hadde blottstilt en sterk tanngard i en muskuløs kjeve. Blodårene i panna hadde røpet hvordan galskapen ble pumpet ut til hver muskel i kroppen. Lauvduren hennes bruste så sterkt at hun var villig til å kaste seg i en kamp mot det hun trodde var en gud, kun for å få den besettende blodtørsten til å stilne. Snølin var bare 15 år, og hun kunne ha drept ham i blinde. Smadret ham. Gjort innvollene hans til grøt, men han hadde hatt sverd. Nå er situasjonen en helt annen. Han er ubevæpnet og natten har gjort ham blind.

Jeg må tilbake, tenker han. Tilbake til knivene i hytta, tilbake til Varger.

Raskt snur han seg, og da skimter han noen gylne øyne som skinner. De er kun tre armlengder unna. Ulv, et digert beist. Eskil legger på sprang, hører hvordan fire, myke poter bykser lett gjennom snøen, de tar ham igjen, og akkurat idet kjøteren skal sette tennene i nakken på ham, får han vridd seg nok til at han tar imot bittet med underarmen. Smerten hogger til, og han faller på rygg med en varmdunstende ånde rett over ansiktet.

— Hva gjør du?

Spørsmålet kommer fra en skarp barnestemme, og med ett er villdyret borte. Eskil gisper.

— Hvorfor lar du ulven få bite deg? Du blør jo masse!

Eskil blunker mot Tilja, som dytter i ham med sverdet.

— Jeg lot den ikke bite meg, sier han, fortsatt sjokkert over det voldsomme angrepet.

Barneskikkelsen foran ham er spe, men han innser at hun er livsfarlig. Til og med ulven hadde flyktet vekk fra henne. Rømt fra jentungen med lauvdurblod og utrolige medfødte evner. Hun er nok sterkere enn meg, erkjenner han, og hvis hun er som sine sambygdinger, mangler også hun all for form for empati. Alt hun foretar seg har en egoistisk baktanke. Han føler seg blottstilt sammen med henne, for ingenting kan skjules for dette rødøyde pikebarnet.

— Kan du gi meg sverdet nå? sier han rolig og reiser seg opp. Varsomt legger han hånda over ulvebittet som brenner under kofta.

— Jeg kan lukte at du ikke liker meg, sier hun raskt og skritter unna. Eskil kapsler irritasjonen inni seg. Prøver å se på henne som ei lita, redd jente som savner broren sin, og han tvinger munnen til å forme seg til et smil.

— Klart jeg liker deg. Du skremte jo vekk ulven. Men pleier det å være ulver her, helt inne i Lauvgard?

— Nå, ja, for jeg slapp dem akkurat ut av ulvegården. Jeg har aldri likt de pelsdottene. De uler så fælt, og nå var de rasende for at de ikke fikk jafse i seg Heivar. De slåss og var helt gale, så jeg åpnet grinda så de kunne forsvinne for alltid.

Eskil kjenner hvordan nakken strammer seg.

— Hva var det du sa nå?

— Ulven kom fra ulvegården.

— Nei, ikke det. Det med Heivar. Hvorfor spiste ikke ulvene Heivar? Han ble jo kastet inn til dem, ble han ikke?

— Jo. Men det kom noen og tok ham med seg igjen. Kom, du stinker blod, og det er ikke så lurt. Mamma sa: «Gå aldri med skader som blør, da visner du sakte og dør. Men viktigst er armen med di..

Eskil presser hardere over ulvebittet og rister på hodet.

— Flott barneregle, Tilja, men hvem hentet Heivar? Så du det?

— Nei, men jeg luktet at det var to ungdommer, og jeg luktet Heivar også. Han er ikke død, skjønner du. Bare veldig skada. Han lukta helt tommelomsk.

Blodet til Eskil samler seg bak øynene. Han vil brøle, for det kan ikke være sant! Han fikk jo spiddet sverdet langt inn i brystkassa på jævelen. Alt av lunger må være perforert! Blodårene må ha revnet, blitt kuttet tvers over, fylt opp beistet med blod. Blod som nå skulle ha blitt klumpete og svart. Ubrukelig. Heivar kan ikke ha overlevd, for selv ikke Gale-Åsa kunne ha leget slike skader. Hva er det som skjer her på Lauvgard? Bygger ingenting på fornuft?

Han prøver å puste mer iskald natteluft inn nesa, og rolig bøyer han seg ned til jenta som snurrer sverdet lekent i snøen.

— Så tommelomsk betyr at Heivar lever?

— Nå er du ikke redd lenger! Du lukter jo skikkelig sint!

Tilja ler opprømt mot ham.

— Bli med meg til Varger, Tilja, du må fortelle det du så til Varger. 

Kapitel 3

— Glødende kull, Eskil? Du vekker meg for svarten ikke med kull!

Varger røsker stekespaden ut av hånda på Eskil og dryler den i grua så røde glør spruter utover gulvet. Tilja fniser oppspilt mens hun lekende slår de varme klumpene inn i grua igjen med sverdet.

— Jeg sa han ville eksplodere, ler hun med øyne som gløder i takt med kullbitene. Hun feier forbi Varger, som har plassert håndleddet med brannsåret godt ned i bøtta med smeltevann.

— Unnsky..

— Hold kjeft, Eskil! Bare hold kj. . . Hva er det egentlig med deg? Du av alle. Heivar pleide å vekke meg sånn. Heivar! Helvete, Eskil. Helvete! Er det et ord du forstår?

Lukta av brent kjøtt svir i nesa og han sparker i tømmerveggen. Hytta knaker, og Eskil lurer på om Varger kan sparke seg gjennom den solide konstruksjonen dersom han blir provosert nok.

— Du må ikke være så sint, Varger. Eskil ble nesten drept, for han lot en ulv få spise på armen sin.

Tilja stiller seg bredbent foran mannen som ruver foran henne. Med armene i kors over brystet, snurper hun den lille trutmunnen sammen, tydelig stolt over egen redningsaksjon. Plutselig vibrerer neseborene hennes.

 — Varger, hvorfor lukter tankene dine . . .

Men før hun får fullført setningen, sitter Varger på kne hos

Eskil og drar av ham kofta.

— Du skulle fortalt meg!

— Det er ikke alvorlig. Det er bare et ulvebitt som må sys.

— «Bare» et ulvebitt? Her i Lauvgard? Det kan jo bli svart blod av sånt! Kan du virkelig ikke være alene et øyeblikk uten å bli ødelagt? Du lovte å ikke gå ut!

Varger drar frem en trekasse med lyst lokk, og finner frem et rent, kokt tøystykke. Opp fra kista finner han også et rent beger med lave kanter. Han fyller det med kokt furuvann, og forsiktig vasker han vekk blodet fra ulvebittet. Et gapende sår spriker mot dem og han sukker oppgitt.

— Hva skal jeg gjøre med deg? Har du ikke nok arr?

Eskil trekker på skuldrene og ser på hvordan de store, sterke nevene berører ham som vaiende myrull. Og selv om stemmen er hard, er de røde øynene milde. Eskil blir stadig overrasket over alle kontrastene som finnes i Varger, for 20-åringen er den mest forunderlige personen han har møtt. A sammenligne ham med en mann, blir egentlig helt feil, for Varger er perfeksjonert, avlet frem gjennom generasjoner. Tatoveringen på armen viser at kroppen hans rommer en manns styrke doblet 27 ganger. Han er bygget for å jakte, for å drepe. De enorme musklene ligger harde som spente buestrenger under den gylne huden. Varger er livsfarlig, men samtidig forferdelig sårbar. Eskil har sett hvordan kameraten kan knekkes av destruktive tanker. De kan komme som knusende steinras. Varger, som aldri har hatt behov for andre mennesker, har erkjent at det er Eskil som er årsaken til at han bryter sammen innvendig — at Eskil må ha ødelagt noe dypt inne i ham. Den spektakulære lauvgardingen kunne ha valgt et annet liv. Han var på vei med skipet «Morild» over til fastlandet. Der kunne han levd som en gud blant vanlige folk, men uselvisk valgte han å følge Eskil, og trofast har han stått ved hans side. Flere ganger har Varger kastet seg i dødens favn for å redde livet til Eskil. Han har til og med prøvd å omfavne døden for å slippe unna smerten ved å være nær ham, men likevel sitter de her begge to, levende, i Vargers hytte. Et blodsbånd har viklet seg rundt dem. Det har flettet livenes deres så tett at også Eskil er følelsesmessig berørt. Han kunne gladelig ha ofret alt for denne mannen fra fjellene, ofret livet, håpet og fremtiden, men han vet ikke hvor lenge de kan omgås hverandre før Varger går til grunne. De ødeleggende tankene hans vil en dag ta livet av en av dem, eller begge, for en lauvgarding er ikke skapt for å elske. Slike følelser er utryddet for et folk som avles frem. Ingen i Lauvgard vet hva å elske er, bortsett fra Varger — og Eskil.

Eskil legger hånden over Varger sine. De har blitt røde og fuktige. To varme øynene gløtter spørrende opp på ham. Flammene i dem danser lett, som vinterens lekne nordlys.

— Heivar lever. Noen har tatt ham med seg fra ulvegården. Tilja oppdaget det.

De røde irisene, som har vært skremmende spake, gnistrer så Eskil blir blendet. Varger smeller tennene sammen, reiser seg, og med en hånd røsker han Tilja opp fra gulvet. — Hvor er han!

Kapitel 4

Det går én dag.

Det går to.

Varger har forsvunnet.

Eskil har lett. Storm har lett. Til og med Tilja har vært ute i skogene og luktet etter ham. Eskil har vært med henne. Fått henne til å lukte i huler, inne i forlatte jaktgammer og på ferske spor i snøen. Men 6-åringen har ikke fått ferten av ham. Dessuten har hun begrenset tålmodighet. Hun leter en stund, ser det som en lek, så blir hun lei og begynner å syte. Da er det bare å gi opp.

I større og større sirkler vekk fra Lauvgard, har Eskil lett seg systematisk gjennom i terrenget, men Storm har ment at å begynne å vandre alene ute i fjellene vil være galskap. Eskil kan møte på helblods. De ligger som en truende dødsdom der ute. Venter på at sykdommen skal dø ut, så de kan ta livene sine tilbake.

Eskil har klart å unngå dem. Han har lusket seg tilbake til

Toronje i skumringen. Fått seg mat. En seng. Nye bekymringer. Om kvelden lærer han Tilja sverdkunster. Hun er lærenem og utholdende, men livsfarlig — har problemer med å skille lek fra alvor, lære forskjellen på hva som er trening og hva som kan gi dødelig utgang.

Men hun dilter etter ham. Lukter sorgen hans. Forstår den ikke, spør og graver. Maser og furter. Toronje er livredd for henne. Hun prøver å nekte henne å være inne i hytta, men vil Tilja inn, så går hun inn. Det skjer ikke så ofte, for hun vil ikke involvere seg med Lille Tard. Selv om hun kan lukte at guttungen har storebroren Tard sitt blod i årene, ser Tilja på ham med avsky. Hun rynker på den lille nesa si og forteller at ungen har en livsfarlig lukt. Skriker han, så løper hun. Blir bort lenge. Men Varger er fortsatt vekk. Sporløst borte.

Det går tre dager.

— Har du funnet ham?

Toronje skyver ytterdøra til skadestua igjen med den ene foten før hun løper Eskil i møte ute på tunet. Stakkåndet, og med rim i brynene, setter han de blå øynene i henne.

— Jeg så spor som gikk hitover. Håpte de var hans . . .

Frustrert trekker han håret bakover med begge hendene.

— Jeg må gå østover. Det var noen spor der.

— Nei, kom deg inn. Du kan ikke lete mer i dag, det begynner å bli mørkt.

Hun tar ham i armen, prøver å dra ham med seg tilbake til skadestua, men han skyver henne nesten aggressivt vekk fra seg. — Det har gått tre dager, Toronje! Noe er galt, jeg føler det.

Sint vrenger han av seg sekken og finner fram neverflaska med furuvann. Etter fire store slurker tørker han seg om munnen med håndbaken.

— Tre dager! Varger skulle vært tilbake for lengst. Jeg må fortsette å lete.

— Det skal du ikke!

Toronje rykker flaska ut av hånda hans, og ampert setter hun proppen i. — Jeg må ta ut stingene i armen din, og hvordan skal du finne Varger nå? Alle spor har snødd igjen, og du har ikke engang nattesyn. Du er sårbar i mørket. Du er et byttedyr.

Bestemt rister han på hodet, men vet at hun har rett. Det snør tett, og Toronje har allerede fått tykke snøfiller i fletta som har kveilet seg nedover den semskede pelskofta hennes. Mørk og doven har den lagt seg over det runde brystet. Han legger merke til hvordan den løfter når hun puster. Hun gir ham flaska tilbake.

— Man holder seg innendørs på denne tiden av døgnet. Nå er de rødøyde livsfarlige. Du kan fortsette letinga i morgen, for denne dagen har du brukt opp.

Hun strekker seg etter ham igjen, men han snor seg unna og skritter utålmodig tilbake til den robuste tregrinda. Raskt svinger han på seg sekken og speider lengtende opp mot fjellene som omkranser bygda. Der ute et sted er Varger, og der ute er dessverre også Heivar og hans redningsmenn.

Toronje himler oppgitt med de kastanjebrune øynene, men følger etter ham til porten. Forståelsesfullt smetter hun armen sin inn i hans. Kjenner varmen fra den ranke kroppen. Stille står de sammen. Tett i tett, og forsiktig puster han inn frostrøyken hennes. Lar den ligge litt for lenge i lungene før han slipper den ut igjen. Forbauset ser han at den fortsatt er like hvit, for han føler seg svart innvendig. Svart av sinne og håpløshet. Han hadde nesten klart å overbevise seg selv om at Varger skulle vente på ham her. Mumsende over et blodig kjøttstykke skulle han komme med en god forklaring på hvor han har vært, og ikke minst fortalt hvorfor han har brukt så lang tid. Eskil hadde sett for seg Varger forklare at han ikke bare fikk tatt livet av en halvdød Heivar, men at han i tillegg hadde tatt seg tid til å se etter Alnedina.

Her i Lauvgard ventet det ingen Varger, og heller ingen Alnedina.

Eskil trekker inn mer av den hvite frostrøyken. Kjenner hvordan lungene farger den bekmørk.

— Det du må gjøre er å rømme, Eskil.

Det er så vidt Toronje tør å si ordene, for hun vil egentlig ikke at han skal reise. Det er ikke mange dagene siden hun så denne blåøyde skapningen for første gang. I en kamp mot Heivar. Hun hadde ligget i buskene og sett hvordan han og Varger hadde klart å gjøre det umulige, tatt livet av hennes største mareritt. Dagene i hula med en syk Heivar hadde vært fryktelige. Hun hadde aldri trodd at hun skulle overleve tyrannen, men da hadde halvguden plutselig dukket opp i nattemørket. Han hadde utrolig nok kastet seg inn i en dødskamp mot lederen for Vaktgarden, og kommet fra det uten en skramme.

Hun trodde at de endelig var kvitt trusselen Heivar, men så enkelt var det dessverre ikke. Aldri kan noe være enkelt. Det er som om alt må rote seg til, gjøre livet komplisert — og enda verre er det at hun nå kan miste Eskil på grunn av udyret Heivar. Det kan ikke være sant at 15-åringen fortsatt lever, det går ikke an.

Hun lirker hånda si inn i den faste neven til Eskil. Fletter fingrene deres sammen og kniper for å forsterke ordene sine.

— Hvis Heivar virkelig lever, og ungdom bygger opp en ny Vaktgarde, så må du komme deg vekk, langt vekk. Skipet ditt kan fortsatt ligge til kai. Dra tilbake til Lineset. Flykt over havet!

Hun ser opp på ham, men han møter ikke blikket hennes.

— Du hører ikke hjemme her. Dette er ikke et sted for halvguder, fortsetter hun.

— Du og det gudemaset . . .

Eskil sukker og lener kjaken mot håret hennes. De feite snøfillene som har landet i håret hennes smelter vått mot kinnet hans, og han kjenner hvordan noen lange, mørke hårstrå kiler mot halsen.

— Se heller på meg som en krigsgud, for ville han tatt beina på nakken og rømt mens hans menn kjempet alene mot fienden? Sint slipper hun hånda hans.

— Nå får du kutte ut, Eskil! Du sendte aldri Varger ut i noen krig. Han løp på egenhånd da du måtte sy armen. Han kunne ha ventet på deg. Ventet på krigsguden sin.

Hun kneiser med nakken og går bestemt opp til hytta.

— Har du forresten sett Steinert eller Bauk? De dro for å melke kyrene i går, men kom ikke tilbake.

Eskil hever øyebrynene overrasket.

— De har ikke dratt på jakt, da? spør han og kjenner hvordan knuten av bekymring strammer seg. Det er altfor mange som forsvinner rundt dem. Lille Tilja har han heller ikke sett på en god stund, hvis han tenker seg om, og at to halvblods ikke kommer hjem etter mørkets frembrudd, er betenkelig. Rett og slett skremmende.

Bekymret biter Toronje seg på underleppa.

— Det er ikke likt dem å være så lenge borte.

Hun åpner døra og går inn, håper at han skal følge etter, men det er stille bak henne.