Har du noen gang lest et spennende resymé av en bok? Ikke vi heller. Derfor skal vi spare deg for det, men heller la deg få lese de fire første kapitlene av boken her. Da rekker kamptrellen Eskil som er bokens hovedperson så vidt å treffe to av nattjegerne, men han er ikke ved bevissthet. Hvorfor kan du lese selv.
Kapitel 1
– Har du synder å bekjenne i dag? Dette kan være din siste sjanse!
Den nasale pipestemmen gnager seg gjennom søvnen. Trøtt prøver Eskil å trenge den selvhøytidelige presten ut av bevisstheten. Natta har vært kald. Sørpevann har trengt inn i det trange skuret hans, klærne har sugd til seg fuktighet fra bakken og de iskalde lenkene rundt håndleddene har gnagd seg dypt inn i huden.
– Stikk, sier han hest og håper at den avvisende ryggtavla hans skal få en slutt på samtalen.
– Eskil. Guds ydmyke tjener er her hos deg nå i ditt elendige skur, skal du ikke vise den Allmektige den oppmerksomhet han fortjener?
– Fortjener? snerrer Eskil og snur seg mot prest Konstantinus. Den tilgrisede prestekjolen som rasler foran ham, står ikke i stil med det jålete navnet presten har klistret på seg. Gudene vet hva han egentlig heter, tenker Eskil og ser irritert opp i det kvapsete ansiktet. De bløte presteleppene henger slapt over en brunlig, uryddig tanngard, og det skummer hvitt i munnvikene. Det er som om prest Konstantinus konstant har for mye spytt i munnen.
– Hvis du derimot peller deg vekk, skal jeg være evig takknemlig.
Faen, han er våken. Konstantinus har klart det igjen – dratt ham ut av sårt tiltrengt søvn på en kampdag. Om ikke lenge begynner skuelystne å dukke opp i hopetall. Overbegeistret kommer de langveisfra for å se ham, kamptrellen, i en ny duell mot et nytt stakkars menneske som må bli slaktet ned av hans sverd.
Kald trekk smyger seg inn gjennom den åpne døra, og motvillig setter Eskil seg opp for å se ut. Morgenlyset stikker i øynene. Skyene danser silkemyke på en blå himmel, og det betyr at det vil bli et godt oppmøte. Eskil banner igjen. Han hadde håpet på snødrev og kraftig nordvest, for da hadde de fleste med vettet i behold holdt seg innendørs. Godvær betyr derimot klirrende mynt i kassa til Eskils eier og store mareritt, storjarlen Magnus Magnarson.
Han strekker på nakken og hører hvordan det knaker bak i den massive ryggraden når han ruller med hodet.
– Eskil, du er også et av Guds barn. Han elsker deg, selv om du har drept flere enn du kan telle med den stakkarslige forstanden din, slurper Konstantinus.
Eskil spidder ham med sylskarpt blikk, kvast som sverdet han bruker på kamparenaen. Han kan se at presten er redd for ham. Alle er redde for ham. De tror at det eneste han kan, er å drepe. Det er å drepe eller å bli drept. Så enkelt, og så vanskelig.
– Jeg kan telle langt nok til å forstå at det ikke er jeg som trenger syndsforlatelse. Ingen av disse drapene du snakker om, faktisk 76 stykker bare det siste året, ville ha funnet sted hadde det ikke vært for at Magnarson tvinger meg til å begå dem. Det er han du må få syndsforlatelse fra. Det er han som har blod på hendene, freser Eskil og reiser seg så brått opp at lenkene hans klirrer faretruende.
Overraskende sprettent skvetter prest Konstantinus ut av det skrøpelig skuret. Presten rekker Eskil opp til kragebeinet, men den underlegne størrelsen har aldri hindret Konstantinus i å spytte ut trusler om død, ild og evige pinsler i helvete. Han snøfter så dobbelthaka disser som juret på ei ku.
– Det er ditt valg, Eskil. Jeg skal be for deg og din fortapte sjel, sier han skummende og forsvinner med all sin tilgjorte helligdom.
Bønnene dine har ikke hjulpet meg mye hittil, tenker Eskil og drar i lenkene så han klarer å stikke hodet ut den lave døra. Tykk sørpe ligger våt og dvask på bakken. Som et taust vitne avslører den ferske hundespor ikke langt unna.
– Frekk! Er du her? roper han, og det tar ikke lang tid før hans trofaste følgesvenn piler mot ham med en stor, stjålet pølsebit i kjeften.
– Flink gutt, Frekk. Har du funnet den til meg? smiler Eskil og omfavner den hvite og svarte bikkja. Takknemlig lar han seg henføre av hundens gjensynsglede. Den hvite halen logrer så den lille, energiske kroppen nesten letter med bakføttene.
– Hva skulle jeg gjort uten deg? hvisker han ned i den myke pelsen, men stanser.
Skulende hever han hodet og møter blikkene til Eirik og Sigurd, Magnus Magnarsons mest trofaste krigere. Iført påkostet ringbrynje, dekket med foret, formsydd trøye og tilhørende kappe, gliser Sigurd ertende.
– Magnarson vil prate med deg.
Eskil himler med øynene.
– Jeg skulle akkurat til å spise. Kampen begynner ikke ennå...
– Nå! bjeffer Sigurd og finner frem nøklene fra beltet. – Hendene på ryggen!
Eskil snur ryggen til dem så de kan ta av ham de fasttjorede lenkene. Et par kalde håndjern strammes rundt håndleddene, og uten forvarsel drar krigeren ham bakover så han smeller inn i den alt for lave dørkarmen. Smerten i bakhodet iler frem til panna og ned i nakken. Eskil spinner rundt, kjenner hvordan sinnet bruser, men Eirik ser advarende på ham og tar etter sverdet. Frekk spretter opp, fyller det lille skuret med rallende knurring. De små, kvasse tennene blinker hvitt i hundekjeven, og Eskil er ikke i tvil om at krigerne kommer til å gjøre kort prosess dersom hunden prøver å snerre etter dem.
– Det går bra, sier han, bøyer seg ned, fanger det iltre hundeblikket i sitt og holder det stødig til knurringen stanser.
– Vent her, flink gutt, hvisker han beroligende og som så mange ganger før svelger han raseriet ned i magen. Det kjennes som å ha en betent verkebyll liggende i mellomgulvet. En dag vil den kollapse, og all gørra vil slippe fri. Han kommer garantert til å miste kontrollen. I ti år har han vært lenket. I ti år har han drømt om frihet.
Sørpa plasker oppover leggene. Han lar seg lede forbi grupper med morgentrøtte, stirrende blikk, og videre opp til det prangende langhuset til storjarlen Magnarson.
Eskil har aldri fått lov til å komme inn i bygget, men har utallige ganger stått og beundret den dekorerte trebygningen. Det stolte bygget har så mange norrøne utskjæringer at han er overrasket over at Magnarson har latt seg overtale til å ha en surrete prest gående rundt og spre dommedagsprofeti til alle som ikke har underkastet seg kristendommen. Eskil er sikker på at Magnarson er så veik at han ikke tør å tilbe mindre enn to religioner bare for å være på den sikre siden. Bittert ser han på rikdommen, og det irriterer ham at det er han, Eskil, som har vært med på å bidra til Magnarsons velstand. Som storjarlens kamptrell har han tjent inn store summer på sin eiers arrangerte kamper. Eskil har vunnet alle, selv om motstanderne både har vært overtallige og bedre bevæpnet.
Med ett går døra med utskjæringen av livets tre, Yggdrasil, opp, og Magnarson gliser bredt mot ham.
– Godt du er her, Eskil! Jeg har en helt fantastisk nyhet. I går kom danenes farligste kamptrell hit til oss. De har fraktet ham opp hit kun for å få en kamp mot deg!
Entusiastisk slår han ham på skuldra, men Eskil kjenner kun lysten til å røske ut strupehodet hans, som det villdyret storjarlen ønsker at han skal være.
– Og det er fantastisk? spør Eskil med en så stram mine at han nesten ikke klarer å presse frem ordene.
– Klart det! Denne kampen gir store penger! Du skal «eskilere» ham, smatter Magnarson under skjeggpryden.
Eskil fnyser over storjarlens hovmod. Han er fullt klar over at det på folkemunne blir sagt at alle som må møte ham i ringen er dødsdømte – de blir eskilert. Han blir sett på som den fødte drapsmann, og begrepet «å eskilere» er viden kjent. Han hater det.
Sene nattetimer kan han våkne med hjertebank av å ha drømt om mennene han har slaktet – under tvang. Han ser innvollene som tyter ut av de lemlestede kroppene. Han kjenner det klebrige blodet mot huden, føler angsten deres når de forstår at de har tapt. Han ser smerten. Håpløsheten. Døden som nådeløst sluker dem. De livløse øynene som blir igjen.
– Jeg anbefaler at du går hardt ut. Ingen har overlevd denne danen, Eskil. Ingen. Selv om jeg liker at du leker litt med ofrene dine før du eskilerer dem, så ønsker jeg at du nå gjør rask affære. Det er snakk om store penger her. Oddsen er glimrende, du kan ikke svikte nå. En slik kamp får vi neppe igjen!
Igjen slår han ham på skulderen, og Eskil legger merke til at Magnarson har en ny brosje med grønne edelstener som holder kappen hans pent dandert over den slappe brystkassa.
– For en sjanse, sier Eskil ironisk og snur seg vekk fra storjarlen, orker ikke å høre mer pisspreik. Han vil tilbake til skuret og Frekk.
– Da har vi en avtale, da, Eskil. Husk, raskt og brutalt. Gjerne med litt gris – blod er bra, roper Magnarson. Eskil gidder ikke å svare.
Han lukker krigerne ut av skuret sitt, drar i lenkene så han klarer å sette seg på halmmadrassen og lener hodet mot veggen. Kald trekk treffer ham i nakken, og han dytter fuktig halm inn i sprekken. Frekk krøller seg tett inntil ham, og sammen deler de på kroppsvarmen.
– Hvem er denne danen, tror du? spør han Frekk som legger hodet på skakke.
– Er han bare nok en stakkar som må legge sitt eget liv i hendene på grådige eiere? Stakkars faen. En dag må du fortelle meg hvorfor jeg orker dette, hvisker han og klør Frekk bak øret. De brune hundeøynene lyser varme. Eskil er sikker på at den lurvete bikkja viser ham en slags kjærlighet, men pølsa har frekkasen spist opp. Han ser ikke så mye som en liten pølsesnabb i skuret.
Ved hjelp av Frekks monotone åndedrag, klarer han å sovne. En urolig søvn, for igjen opplever han hvordan det var å bli kidnappet som tiåring. En dag han gravde etter makk til fiskesnøret sitt, kastet fire større gutter seg over ham. Helt uten forvarsel begynte de å sparke ham i ansiktet og på overkroppen. Livredd hadde han slåss. Da han nesten hadde klart å kjempe seg fri fra de fire bøllene, oppdaget han at tre svære karer i fullt krigsutstyr satt på hver sin hest og glodde på ham med et fornøyd glis om munnen.
– En råtass, det der. Han kan vi nok få mye moro med, lo den ene som hadde et skremmende arr som gikk fra panna og ned til kjevebenet.
Raskt ble Eskil røsket opp fra grøfta, og han husker hvordan ansiktet hans hadde skrapt vondt mot den grove ringbrynja til mannen. Den hadde luktet en blanding av jern, sjø og svette. Krigeren het Leiv Magnarson, og det var han som formet Eskil til å bli kamptrell.
Den første tiden hadde de tre krigerne vekslet på å tirre Eskil til han ble fra seg av raseri. Med lenke rundt halsen ble han dressert til å bli en livsfarlig kriger. Eskil var lærenem, og ettersom årene gikk, ble han fryktet. Allerede det første året fikk han opplæring i hvordan han skulle bruke sverd, dolk og kniv, men da han ble større og sterkere, fikk han kun butte og sløve våpen under treningene. Kjettingene de kontrollerte ham med, ble tykkere.
Leiv Magnarson hadde håpet at han en dag kunne ta med Eskil ut på viking, men hatet i Eskils knallblå blikk var ikke til å ta feil av. Trellen kunne aldri noen sinne bli satt fri.
En regnfull junidag for snart fire år siden kom broren til Leiv, Magnus Magnarson, for å feire bryllup. Da han fikk se Eskil i en oppvisningskamp, gjorde det sterkt inntrykk. Magnus, som hadde sett andre kamptreller i aksjon, ble imponert over den unge, blonde trellens teknikk og hurtighet med sverdet. Aldri hadde han sett en mer fysisk sterk og veltrent kriger. Aldri hadde han sett en farligere person lenket fast, og det beste av alt – Eskil var ung.
Nesten umiddelbart bestemte han seg for å kjøpe unggutten, han måtte eie denne kamptrellen. Å arrangere slåsskamper med Eskil kunne bli både lønnsomt og underholdende. Folk ville strømme til for å se en slik kriger slakte motstanderen. Og som sagt, så gjort. Med lenker rundt halsen, armer og ben, samt en svart hette tredd tett over hodet, ble Eskil sendt til sitt nye hjemsted. Han fikk brennmerket en «T» for trell inn i skulderen, og minst én gang uka har han kjempet for livet foran folk som stimler rundt ham. De kaster skjellsord. På sikker avstand slår de etter ham og vedder på om han klarer å overleve sin neste kamp.
Eskil bråvåkner av plaskende skritt i sørpa utenfor. Kattemykt reiser han seg. Det er krigerne Eirik og Sigurd som er tilbake. En stor frokost, pakket godt ned i en tettvevd neverkurv, blir satt på det våte jordgulvet.
– Varm mat fra Magnarson. Han tror nok du trenger det.
– Varm? Er danen så skummel? spør Eskil og bøyer seg ned over de lokkende duftene. Kjøtt og saftige fiskekaker, til og med eimen av ferskt brød kiler ham i nesa. Han kjenner hvordan humøret stiger, og at tarmene rumler som ei malende katte i vårsola.
– Han er svær. Den største kamptrellen jeg har sett, sier Eirik betenkt. Han høres nesten bekymret ut. Eskil ser forundret opp og møter det grågrønne blikket.
– Større enn skotten?
Eirik nikker og blunker lurt.
– Større enn meg? smiler Eskil mens han reiser seg opp i full høyde.
– Det tviler jeg på, men han er eldre enn deg. Er nok nærmere tredve.
– Da er han jo en gammel mann, gliser Eskil selvsikkert og ser ned på krigerne.
– La meg få matro, legger han til og setter seg ned.
Han rekker akkurat å dele den siste fiskekaka med Frekk, før Eirik og Sigurd kommer tilbake. Rutinemessig raker de av ham det blonde skjegget, for Magnarson liker kontrasten med Eskils unge ansikt og hans utrolige kampferdigheter. Tilskuere som ser Eskil for første gang kan tro at han er for ung og urutinert til å slakte motstanderen sin, og dermed går oddsen i Magnarsons favør. Det samme vil nok skje i dag. Eskil vil se hjelpeløst ung ut i forhold til danen. Han sukker mens Sigurd setter på ham håndjernene. Kampen skal begynne.
Trekløveret passerer salgsboder med alt fra ull, krydder og smykker. For å være markedsdag er det påfallende lite mennesker å se, men derimot surrer stemmene høylytt fra kamparenaen. Som en bisverm, tenker Eskil. Eller en storm på vei over havet. Det buldrer.
Brunt smeltevann trenger seg våt og kald inn i fottøyet, og en nesten sval vind kiler gjennom den slitte ulltrøya. Han skritter over noen ferske hesteperler og prøver å forberede seg på at det i dag vil være enda flere tilreisende enn normalt.
Idet han og de to krigerne entrer den inngjerdete arenaen, blåses ilden med stemmer ut. Eskil trekker pusten, han hater dette øyeblikket.
– Han ser jo ikke ut som en djevel, sier en barmfager brunette kvikt idet Eskils lyse hår løsner fra nakken og blafrer umedgjørlig i vinden. Sigurd smiler skjelmsk, låser opp håndjernene og gir ham den svarte krigsoverallen og sverdet. Med vante fingre forsikrer Eskil seg om at det er nyslipt. Han tar på seg overallen, og med en rask bevegelse får han samlet alt håret. Hjertet hamrer smertefullt mot ribbeina, men han prøver å ignorere folkemassen som stirrer på ham. Han avskyr blikkene deres. De mange hundre øyekastene føles som en kraftig haglskur mot kroppen. De gjør ham urolig. Anstrengt skyver han angsten unna og påtar seg et følelsesløst steinansikt som skjuler den massive frykten han får av store folkemengder. Tilskuerne hoier idet han hever sverdet og kjenner den velkjente vekten i neven. Hans forlengede arm.
En langhåret dane, med et rødt, veltrimmet skjegg, blir sendt inn i ringen. Armene er som tømmerstokker, og Eskil skjønner hvorfor Magnarson ga ham ekstra med mat i dag. Et lite feiltrinn vil ende med døden, men forundret kjenner han at å bli drept nå faktisk kan være en befrielse, for hva er det han egentlig slåss for? Nye ydmykelser, flere år med lenker og nye drap? Hver muskel skriker at han er lei og trøtt av det hele. Plutselig virker Konstantinus evige mas om engler og paradis forlokkende. Er det ikke endelig på tide å få slutt på galskapen? Og idet kampen mot den gedigne danen settes i gang, senker Eskil sverdet. Tuppen gnisser mot den grå sørpa. Han vil ikke gjøre motstand, men la seg bli hugget ned. Det vil gå raskt. Forhåpentligvis.
Jeg dør med sverdet i neven. En verdig død, tenker han og gløtter opp mot den lettskyede, blå himmelen. Prøver å se for seg evig lykke. Den klare vinterluften fyller lungene. Aldri har han følt seg mer levende – og aldri har han vært mer beredt på å dø.
Danen, som har hørt om eskilereren fra Norge, ser forundret på nordmannen som ser bemerkelsesverdig veltrent ut. En ung og verdig motstander, konkluderer han, men hvorfor løfter ikke nordmannen sverdet? Er dette et av hans innøvde triks? Usikker venter han på den store, blonde mannens angrep, og slik blir de stående og stirre på hverandre mens tilskuernes buing øker.
Eskil prøver å overhøre publikummet som skriker mot dem, men lyden svir i ørene, og blikkene etser seg inn i huden. De gjør fysisk vondt. Det er som om hvert eneste øyekast gir ham glødende sår. Så plutselig, i et ukontrollert raseri, kaster han seg mot danen, og med et elegant hopp angriper han, setter sverdet inn bak motstanderens venstre kragebein og videre rett ned i hjertet. Det hele er over i løpet av noen få hjerteslag.
Tilskuernes brølende seiersrus eksploderer. Slår som en bølge mot ham.
Danen ligger på magen med ansiktet rett ned i bakken, fortsatt med sverdet i neven. Overrasket over sitt eget impulsdrap tørker Eskil mørkt, seigt blod fra klingen, og akkurat idet han skal slippe sverdet fra seg for å gå tilbake til Sigurd og håndjernene, oppdager han at ei jente blir dyttet inn i ringen til ham ved et uhell. Han snur seg irritert mot jenta som nervøst prøver å få løs kniven hun har i beltet. Et gisp går gjennom publikum, for jenta er ingen andre enn Magnarsons yngste datter. Det tar Eskil kun et øyeblikk å sette sverdet inntil halsen hennes. Med henne som gissel kan han kreve sin frihet. I verste fall blir han drept i forsøket, men han bryr seg ikke. Helt rolig snur han seg mot Magnarson som kommer byksende til bak gjerdet som skiller publikum fra kamparenaen.
– Slipp henne, roper han så spyttet står ut av kjeften. Jenta hulker mot faren, men Eskil holder henne fast. Skulderen hennes kjennes spe mot fingrene.
– Jeg drepte danen, akkurat som du ba meg om. Nå ber jeg deg om friheten. Jenta får leve dersom du lar meg gå.
Eskil ser utfordrende på Magnarson som blir helt hvit i ansiktet. De veike skuldrene visner. Han er fullt klar over hvor lett Eskil kan ta fra ham noe av det mest dyrebare han eier. Skremt vinker han krigerne sine til seg, men Eskil presser sverdet enda hardere mot den uskyldige barnehalsen. Det skal ikke mye til før han perforerer den tynne, hvite huden hennes. Borer sverdet inn i halspulsåren.
– Hvordan skal hun eskileres? Raskt og brutalt, eller ønsker du fortsatt blod og litt gris? snerrer Eksil med stødig hånd. Helt ærlig er han usikker på om han i det hele tatt vil klare å drepe jenta. Mest sannsynlig ikke. Han kommer nok til å gi henne fra seg og deretter blitt henrettet på stedet. Barnedrap er det siste han ønsker seg.
– Greit, du er fri! skriker Magnarson, og med både prest, krigere og tilskuere som vitner, lar storjarlen Eskil forlate kamparenaen.
Med føtter av vinger flyr Eskil desorientert gjennom folkemylderet som skvetter unna når han nærmer seg dem. Han enser dem nesten ikke.
– Hva i helvete skjedde, mumler han. Pulsen banker febrilsk, og han klarer ikke å tenke klart. Adrenalinet slår mot tinningene, han blir svimmel. Frihetsfølelsen er totalt fremmed. Armene føles unaturlig lette uten lenkene. Det er mange år siden han ikke hadde noen krigere som fotfulgte ham, dro ham med seg og bestemte hvilken retning han skulle gå.
Forfjamset kjenner han at han fortsatt har sverdet i neven. Han tviholder rundt det. Han, som nettopp var klar til å møte døden, står plutselig i utkanten av markedet som en fri mann.
– Det kan ikke være sant, hvisker han heseblesende.
Og helt riktig – bak ham kommer det velkjente drønnet fra skodde stridshester. Lyden kommer raskt nærmere.
Han snur seg og ser rett mot pilspissen til Eirik, den peker direkte på brystkassa. Det er nytteløst å kjempe mot dem. Krigerne er i flertall, dessuten er både Eirik og Sigurd i front.
På instinkt kaster han seg mot høyre, og da borer ei svær, grov pil seg rett inn den venstre skulderen. Den kaster ham bakover med en uventet styrke. Det er som om skulderen står i brann. Mørke skygger stenger for sola idet de åtte krigere omringer ham. Eirik hopper ned i snøslapset mens han freser lavt:
– Hvorfor i helvete hopper du unna når jeg sikter på deg?
– Du traff meg, din jævel!
– Vær glad jeg traff skuldra, jeg kunne ha drept deg.
Med et kyndig grep brekker Eirik av pilskaftet så kun en kort stump peker ut av kjøttet.
– Dra den ut, for faen!
– Ikke rør, pila har mothaker, den vil rive opp alt av sener og muskler. Du skal bli med oss. Magnarson vil snakke med deg.
Eskil rynker panna overrasket. Han var sikker på at ordren var å drepe ham på stedet.
– Han har et krav til deg, sier Eirik og blir plutselig uformell. Han får krigerne til å ta sverdet fra Eskil, før han vifter kameratene unna.
– Sannheten er at Magnarson er livredd deg. Han er sikker på at du ønsker hevn for de årene han har utnyttet deg og ditt sverd. Han ønsker deg vekk. Langt vekk. Du vil få et ultimatum: å dra til øya Gaptul, eller bli drept.
– Gaptul?
– Har du hørt om Gaptul?
Eskil rister på hodet og kikker bort på Sigurd som later som om han ikke prøver å få med seg samtalen.
– Se på dette som din eneste sjanse til å overleve.
Eirik hvisker så lydløst at Eskil må lese på leppene hans.
– Du kan starte et nytt liv. Uten trelldom og Magnarson. Jeg sverger på at du blir drept dersom du ikke drar. Magnarson er rasende. Han mener han har tapt ansikt. Han vil ha deg vekk, men det må se ut som om du drar frivillig. Drar du ikke, sender han oss etter deg en natt du sover. Sigurd gleder seg allerede.
Eirik peker mot krigerne, og Eskil nikker sakte. Han forstår. Magnarson skal man ikke spøke med, det er noe alle vet, og de som har gjort det, har ikke lenger en stemme som kan fortelle hvor dumt det var.
– Hvorfor føler jeg meg så svimmel? hvisker Eskil, det begynner å bli vanskelig å fokusere. De grå øynene til Eirik glir fra hverandre. Fordobler seg.
– Pila er forgiftet, vi ville ikke risikere å slåss med deg, gliser Eirik og rusker ham faderlig i håret. Eskil glipper med øynene, og et bedøvende mørke omringer ham.
Kapitel 2
Fornøyd skuer Njård utover de 14 trellene som sitter lenket ved hver sin åre i handelsskipet hans. Han er klar, skipet «Morild» er klart og trellene ser sterke ut etter en lang vinter på land.
Han kan nesten ikke tro at han har hatt en sånn flaks, for da storjarlen Magnus Magnarson tok kontakt og ba ham om å -frakte en mann over havet til øya Gaptul, hadde han bare ledd. Så å si ingen drar den sjøveien, og selv om det overnervøse, mørkhårede folket der er kjøpevillige på grunn av få leveranser fra fastlandet, blir en slik ferd lite lønnsom. Men da Magnarson fortalte ham hva han skulle få i betaling for overfarten, hadde han umiddelbart ombestemt seg. Raskt hadde han fått handelsskipet sjøsatt og treller ved årene – en slik sjanse kunne han ikke la gå fra seg.
Det fornøyde gliset hans visner derimot i munnvikene når han ser tre personer nærme seg brygga. Lett kjenner han igjen storjarlen og prest Konstantinus, men åndedrettet stivner når han ser at det er kamptrellen Eskil som er den tredje i følget.
Eskilereren!
Njård har flere ganger veddet penger på de blodige kampene med Eskil. Han har fra første rad sett hvor lett den unge mannen kan drepe – selv om man slipper både to og tre kamptreller på ham samtidig. Å frakte Eskil over havet må være risikabelt, rett og slett livsfarlig. Er det derfor han får så godt betalt?
Med klamme håndflater finner han frem et ekstra sett med håndlenker, og hendene hans skjelver ukontrollert når trioen og ei lurvebikkje ankommer skipsrekka hans.
– Eskil er en fri mann nå. Ingen lenker, brummer Magnarson advarende, og det lyner blått i Eskils øyne. Njård kjenner svetten renne nedover ryggen. Å ha selveste «eskilereren» ulenket på skipet er jo hinsides!
– Da skal sverdet hans bli igjen her. Ikke tale om at jeg har en bevæpnet kamptrell på skipet! sier han med så myndig stemme han klarer.
Eskil myser på handelsmannen og observerer hvordan Njård prøver å kamuflere redselen sin. Han har alle symptomer. Utspilte nesebor, stramme lepper, svette i hårfestet, stiv nakke, fremtredende blodårer i tinningen og også stemmen hans har en dårlig skjult oppkavethet.
Eskil fnyser.
– Legg fra deg sverdet, Eskil, surkler det fra leppene til prest Konstantinus. – Det er slutt på drap nå. Du skal begynne et nytt liv. Du trenger ikke sverd, skummer han videre.
Magnarson nikker ivrig.
– Njård får betaling for å frakte deg over til Gaptul. Jeg stoler på ham. Du er trygg.
Eskil nagler storjarlen fast med blikket, for er han egentlig trygg? Han har blitt skutt, forgiftet, truet på livet og tvunget til å dra til et ukjent sted – ei øy nesten ingen har hørt om før. Skulderen verker, og hadde det ikke vært for smertestillende urteblandinger, så hadde han hatt armen i fatle. Motvillig leverer han sverdet til Konstantinus.
– Jeg gir sverdet til deg. Du kan si til guden din at jeg dermed legger mitt liv i dine hender. Skjer det noe, så står dere begge ansvarlig, sier han og kjenner hvordan det knyter seg i magen. Njård er en trelleier, altså en slu satan. Eskil prøver å konsentrere seg om at det kun er snakk om å tilbringe maks en uke på skipet. Da er han, ifølge Magnarson, fremme på Gaptul. Bygda Rundvik venter på ham. Han skal få starte på nytt på et jordbruk Magnarson har kjøpt der.
Han løfter opp Frekk og går ombord i skipet. Hunden knurrer truende mot Njård som rygger unna.
– Skal kjøteren være med? spør han misbilligende.
– Ja, sier Eskil tvert og dytter ham unna.
– Ikke så fort, trellsatan! Du må sette deg i akterenden så vi vet hvor du er. Du får ikke prate med noen, du beveger deg ikke før du får lov og ...
Eskil snur seg brått mot Njård.
– Hold kjeften din. Jeg er en fri mann! glefser han og kjenner seg med ett dårlig, for foran ham sitter 14 velbygde treller lenket fast ved årene. Lenket som dyr. Et livslangt raseri bygger seg opp i brystet hans, han føler han nesten ikke klarer å puste.
Plutselig slår Njård advarende med en pisk i dørken, rett foran føttene på ham.
– Sett deg i akterenden! Hvis jeg skal frakte ondskap til Gaptul, ondskapens vugge, så hører du på meg. Jeg bruker gjerne pisken for å bli forstått!
– Ondskap til ondskapens vugge? sier Eskil forundret og prøver å dytte raseriet ned i magen så han kan få kontroll over det.
– Gaptul, trellsatan. Du skal endelig dit du hører hjemme, smiler Njård skjevt.
Eskil ser spørrende på Magnus Magnarson som flakker stresset med blikket.
– Hva er det han mener, Magnarson? Hva er det med øya Gaptul?
– Stol på Gud, gutten min. Han vil være med deg, sier Konstantinus ivrig, og Magnarson nikker overdrevent.
– Ja, stol på Gud, repeterer storjarlen takknemlig og ser på presten som korser seg.
– Da drar vi! roper Njård til mannskapet og de legger fra kai.
Forvirret går Eskil mot akterenden, han føler seg kunstig søvnig av den sløvende medisinen. Hjernen klarer ikke å følge med. Bølgenes skvulping mot det store skipet føles uvant, og Frekk bjeffer vettskremt.
– Få bikkja til å tie, ellers låser jeg ham inne! brøler Njård irritert, men Frekk værer Eskils hat mot handelsmannen, så bjeffingen øker i styrke.
*
Eskil lener seg mot noe tauverk for å sove. Det lukter fisk og råte. Frekks skrekkslagne bjeffing fra lasterommet har gått over til klynking, og Eskil prøver å overhøre ham. Han lukker øynene, kjenner bølgene som vokser etter hvert som de kommer lenger og lenger ut på åpent hav.
Håper jeg ikke blir sjøsyk, tenker han, og selv om han har øynene lukket, kjenner han at han blir iakttatt. En ung trell sitter lenket fast rett foran ham. Eskil prøver å ignorere den livlige unggutten. Orker ikke å ta inn over seg trellens dystre skjebne, men de skøyeraktige gutteøynene higer etter oppmerksomhet.
Motvillig nikker Eskil til trellen. Han kan umulig være mer enn 15 år, men han er kraftig bygd, nakkemusklene svulmer, en typisk roer. Oppglødd nikker gutten tilbake.
– Er du virkelig Eskilereren?
Eskil kaster et raskt blikk mot Njård som står opptatt i en samtale med de to styrmennene sine. Han nikker svakt.
Den unge trellen lener seg litt frem mens han ror.
– Hvorfor blir du sendt til Gaptul? Av alle plasser ...
– Hva er det med Gaptul?
– Har du ikke hørt det?
– Hørt hva? hvisker Eskil og kaster et nytt, stjålent blikk mot Njård og pisken.
– Det er der ondskapen kommer fra! Innbyggerne er livredde. Nattfolket herjer der og ...
Den unge trellen skal til å fortsette da Njård snur seg mot dem. Buldrende kommer han nedover skipet og deiser pisken i den forsvarsløse gutten. Smellet flerrer i ørene.
– Snakker du? hyler han og slår en gang til. Trellen faller sammen, og nervøst ser Njård mot Eskil som har reist seg i sinne.
– Ta et steg mot meg, trellsatan, og jeg pisker deg til huden flerrer av!
Njård holder pisken provoserende opp mens styrmennene Kårstein og Sigve stormer til med sine pisker parat.
Eskil tar et magadrag gjennom neseborene. Den salte sjøluften har ingen beroligende virkning. Synet av den mishandlede trellen i lenker svir mot ham.
– Han gjorde ikke noe galt, hveser han og ser ned på Njård.
– Ingen får lov til å prate med deg. Forstått?
Njård blotter gule tenner mens han holder pisken hevet.
Eskil må lukke øynene, sinnet flommer som et vilt fossefall gjennom ham. Han knytter nevene, og da smeller det igjen. På pur faen pisker Njård unggutten en tredje gang. Han faller ned fra benken han sitter på.
– Nok! brøler Eskil. Han vet at han kan ta pisken fra Njård, drepe ham på stedet, men han er skadet og sterkt medisinert, og de to andre styrmennene vil garantert kaste seg inn i kampen. Dessuten har Sigve ikke bare en pisk, men også en stor dolk i beltet.
Rasende setter Eskil seg ned igjen, men slipper ikke Njård med blikket.
– En uke, sier han til seg selv. – En jævlig lang uke ...
*
– Hvorfor provoserer du ham? hvisker Sigve frustrert til broren Njård. – Den mannen er livsfarlig, og du gjør ham forbanna! fortsetter han mens han gløtter mot Eskil som sitter med øynene igjen. Forhåpentligvis sover den blonde kjempen en lang stund. At han har et stort innebygd sinne, er ikke vanskelig å se. Til stadighet gnir han seg over håndleddene som er fulle av arr etter år med lenker, og han er så anspent at musk-lene i kjeven arbeider kontinuerlig.
– Du må roe deg ned, Njård. Jeg vet ikke hvor mye vi har å stille opp med dersom han angriper.
– Det er jo akkurat derfor jeg prøver å sette meg i respekt. Vi må være nådeløse mot ham.
– Du får ikke respekt, du får ham til å hate deg!
Sigve slår ut med armene, og brødrene måler hverandre med blikket. Njård hører på rytmen fra roerne, men den roer ham ikke ned slik den pleier å gjøre når de ferdes på havet.
– Vi må få ham i lenker – jo før, jo heller.
– Hva? Du kan ikke mene ...
– Det er akkurat det jeg mener. Før natta faller på, skal den oksen i lenker.
Kapitel 3
– Hold ham nede! Hold ham!
– Faen, han har pisken!
Eskil skvetter opp fra søvnen og rekker akkurat å se Njård og broren Sigve i basketak med den unge trellen. Gutten kjemper tappert før Njård deiser til ham i hodet med noe som ser ut som et skaft. Eskil blunker desorientert, han skjønner ikke hvor han er eller hva det er som utspiller seg fremfor øynene hans, men så slår en intens stank mot ham. Spy og avføring. Njård og Sigve hopper bannende unna den bevisstløse unggutten som ligger i sterke spasmer. Den venstre siden av hodet hans er slått inn som om det var et råttent eple, og kroppsvæsker renner ut av ham.
– Hva faen! roper Njård og skvetter unna, men truer med den tykke lærpisken mot Eskil som stabler seg på beina.
– Du holder deg unna! Sett deg! skriker Njård og slår etter Eskil som hopper vekk. Han ser hvordan metallpiggene i pisken glimter i sollyset.
– Dere tar jo livet av gutten!
Njård tar seg for nesen.
– Fytti, få ham vekk. Få ham vekk!
Styrmennene Kårstein og Sigve tar tak i roeren og kaster ham over rekka. På impuls løper Eskil etter, men da smeller pisken i ryggen på ham. Smerten er velkjent, metallet borer seg inn i muskelvevet, og han snur seg rasende mot Njård som slår til på nytt. Den treffer ham rett over brystet og oppover halsen. Eskil langer ut etter Njård, får tak i ham, men da flerrer Sigve til ham fra sida. Det gyngende skipsdekket gjør så han mister balansen, han tar et støtteskritt og da kommer piskeslagene hamrende. Han klarer ikke å skille dem fra hverandre. De eksploderer gjennom nervesystemet og han faller sammen foran føttene til mannskapet som slår, slår og slår.
– Stopp! Ikke drep horungen! skriker Sigve og tar tak i Njård. – Det er nok! Magnarson blir rasende! fortsetter han. Han må rope for å overdøve Frekk som bjeffer fra lasterommet, og endelig reagerer Njård.
– Ikke drep ham! Ryktene løper raskere enn vinden blåser, peser Sigve og ser ned på den mishandlede kamptrellen.
– Få ham i lenker, sier Njård andpusten og blottlegger blodfattig tannkjøtt. – Når han kommer til hektene skal han ro, vi mangler én mann.
Armene bendes, skuldrene vris og Eskil kjenner grovt metall strammes rundt håndleddene. Han klarer ikke for-svare seg. Et spark treffer presist i høyre nyre. Kroppen brenner. Han prøver å få tankene til å flykte fra egen bevissthet. Smertene er uutholdelige, det føles som han har revnet. Frekk bjeffer uavbrutt og det smaker blod i munnen. Endelig klarer han å få alt til å gå i svart. Smertene siver vekk i en mørk, tykk tåke, men han blir røsket ut av den gode dvalen. Det er noen som drar i ham. Forgjeves prøver han å slå dem unna, men armene lystrer ikke. Tankene klarer ikke å nå ut til musklene, det føles som om alt har visnet. Plutselig spruter kaldt sjøvann over ham. Han hiver etter pusten, prøver å spytte ut den vemmelige, salte smaken.
– Se der, ja, der er du jo våken!
Njård sin stemme er nær. Eskil snur seg, men klarer ikke å fokusere inn det furede ansiktet.
– Sett deg opp og ro. Ikke tro du får sluntre unna.
Eskil ror, spiser smertestillende urter og ror. Dagene glir inn i hverandre. Sårene skulle vært behandlet, for de væsker fremdeles. Han ror hardt for å ikke fokusere på raseriet. Og på lenkene. De forhatte lenkene.
Om nettene blir han og de andre trellene låst inne i et trangt lasterom. Og en natt Eskil kjemper mot en nesten overveldende sjøsyke, kremter den rødhårede trellen Osvald stille for å få oppmerksomhet.
– Går det bra med deg? hvisker han bekymret.
– Nei.
Eskil vrir seg. Lufta er tung, svett av mannskropper. Han må puste med munnen.
– Vil bare si at det er trist at det endte sånn her, fortsetter Osvald. Lenkene deres klirrer i nattemørket. – Men du skal vite at det ikke var din skyld, legger han til, og stille forteller han Eskil hva som egentlig hendte på skipet den skjebnesvangre dagen han ble overmannet. Hvordan Njård, Kårstein og Sigve kom luskende med pisker i nevene. De skulle til å angripe ham, men den unge trellen, 15-åringen, hadde ropt advarende. Han ropte for å vekke Eskil, men ble ikke hørt, så trellen langet ut etter Sigve for å forhindre angrepet.
– Han var en fin fyr. Helt utrolig til å fortelle historier, og han beundret deg. Vi fikk mange fortellinger om «Eskilereren», hvisker Osvald og blir stille. Eskil blunker halvblindt i nattemørket mens kvalmen danser i takt med bølgene. Han ser for seg guttens oppspilte øyne. Så fulle av liv. Jeg skulle ha klart å forsvare ham, tenker han selvbebreidende, for han har gjort ende på langt farligere motstand med bare nevene på kamparenaen. Han konkluderer med at skulderskaden, medisinen og det ustødige skipsdekket må være årsaken til at Njård og det veike mannskapet klarte å beseire ham. Han har jo aldri før vært ombord på et skip. At grunnen under føttene er i konstant bevegelse, er uvant. Han gremmes. Nederlaget er som en betent jeksel. Hver gang han ser Njård fantaserer han om hvordan han skal drepe ham. Hvordan han skal sløye ham fra lysken og opp. Sakte, vel å merke. Med en sløv kniv. Smertene skal lyse ut av Njård sine blasse øyne.
Bølgende blir større og plutselig krenger hele skipet. En usynlig kraft man ikke kan forsvare seg mot slenger Eskil og trellene mot skroget. De lander oppå hverandre. Hender, føtter, bannskap og handelsvarer blandes sammen før Njård og styrmennene låser opp døra og lar dem få komme seg ustødige ut på dekk. Hvittoppede bølger dytter rasende mot skipet. Vinden tar tak, men endelig, etter dager til havs, skimter de land. Gaptul.
– Til årene! skriker Njård og deiser pisken i ryggen til Eskil.
– Ro! skriker han og slår likeså godt til Osvald også før han selv må kaste seg rundt masten for å holde balansen. Eskil tar åra og banner rasende, og sammen med de 13 andre trellene kjemper han som om det var dødsgudinnen Hel som prøvde å gjøre ende på både skip og besetning. Iskaldt sjøvann borer seg gjennom klærne og inn i muskulaturen. Håret fester seg til ansiktet, foran øynene og inn i munnen, og nye bølger vasker det unna. Eskil spytter saltvann. Han jobber innbitt, føler seg både varm og kald på en og samme gang, og etter noe som virker som en halv evighet, der natt har blitt dag, klarer de å komme seg i le i en fjordarm.
Eskil strekker på de stive musklene i armene. Fingrene må nesten bendes løs fra åra. Idet han myser mot et lite fiskevær innerst i en bukt, som ligger nesten helt beskyttet mot den rivende vinden til havs, smyger Njård seg inntil ham. Klok av skade gjør Eskil seg klar til å ta imot nok et ubegrunnet slag, men Njård slår ikke, i stedet bøyer han seg ned til ham.
– Jeg forstår at du her skal få friheten, Eskil, at du skal få begynne et nytt liv. Jeg anbefaler deg å forlate skipet uten å lage noe oppstyr, for jeg beholder bikkja til jeg blir informert om at du har kommet deg på trygg avstand fra fiskeværet. Da slipper jeg ham løs. Han finner deg nok.
– Hvordan ...
– Så, så, så. Tenk deg om nå. På småsteder som dette følger folk med på hvor fremmede ferdes, og folket på denne øya er ekstra påpasselige. De er livredde. Vi har kommet til ondskapens vugge.
Njård svelger høyt. Han har helt siden han lenket Eskil vært i tvil om det er trygt å sette trellen fri igjen. Diskusjonene mellom ham og Sigve har vært høylytte, men i redsel for storjarlen Magnarson har han gått med på å kvitte seg med kamptrellen på Gaptul. Planen deres er å få Eskil til å forlate skipet slik at de kan snu hjemover så snart de har solgt varer og byttet til seg nye. Njård er ikke i tvil om at Eskil har planlagt utallige måter å hevne seg på. Trusselen med hunden er et halmstrå han klynger seg til.
Sjøsyken, som har ligget og murret i mellomgulvet, beveger seg raskt opp i spiserøret når Njårds sure løkånde treffer ham i ansiktet. Eskil svelger hektisk og prøver å skjule overraskelsen over Njård sitt uventede tilbud. Frihet? De siste dagene har Eskil tatt det for gitt at han nå var en av trellene på skipet. I beste fall har han sett for seg at han skulle bli solgt videre som trell så snart de ankom Gaptul, for Njård er en sann jævel. Å få tilbud om å faktisk bli satt fri har ikke vært i tankene hans, men å høre Njård kaste ut trusler er egentlig bare latterlig. Hele forsøket er så klønete at han får lyst til å kaste seg mot ham for å statuere at han ikke lar seg skremme, men han tar seg i det. Folk kommer strømmende ned til brygga for å ta imot handelsskipet, og han vil ikke lage oppstandelse foran øyboerne. Det er disse han nå skal leve sammen med. Njård skal derimot seile ut av hans liv, og det samme skal hele hans miserable fortid. Nå skal han endelig få begynne på nytt.
– Jeg slipper kjøteren når du har kommet deg vekk, avtale? gjentar Njård siden Eskil ikke svarer.
– Nei. Du slipper kjøteren når jeg har kommet meg unna, men da skal jeg ha kofta di. Mine klær har du slått i stykker. Jeg lover at jeg kommer tilbake hit og eskilerer deg dersom du bryter avtalen. Jeg følger deg over havet om nødvendig.
Eskil ser om tosken biter på kroken, og sannelig får han reinsdyrkofta. For en gang skyld er hans rykte til hjelp.
Han hopper ned på brygga, og overrasket merker han at han nesten ikke klarer å gå beint. Det er som om også fastlandet duver under føttene. Advarende skuler han opp mot Njård på dekk.
– Du slipper Frekk løs, roper han og går mot den lille folkemengden som glor nysgjerrig på ham og handelsskipet. Eskil rynker pannen, for folket her ser fremmede ut. Er alle mørkhårede? Han studerer dem nøyere, og oppdager at de til og med har brune øyne alle sammen. Øyne som ser undrende på ham.
Magnus Magnarson hadde fortalt ham om de isolerte beboerne på Gaptul. Et folk som ikke er vant til handel og skipstrafikk, og nettopp derfor ville storjarlen at Eskil skulle reise hit, til verdens utpost.
En voksen mann med krøllete, mørkt hår og bustete bart støter borti ham.
– Omforlates, sier mannen raskt med en gammelmodig dialekt.
– Helt greit. Jeg ser etter gården til Magnus Magnarson.
– Magnarson, storjarlen? Mener du gården han har i Rundvik? spør mannen og bukter noen grove øyenbryn mot hver-andre.
– Ja, smiler Eskil lettet. Da er det i alle fall sant at det er en gård her han kan dra til.
– Da må du nok gå vestover. Du er på Lineset nå. Rundvik ligger tre dagers gange herfra.
Eskil sperrer opp øynene.
– Lineset?
– Ja. Bare følg kyststripa langs fjordene mot vest, så kommer du til Rundvik. Det er litt snirklete, men du kan ikke ta feil av veien.
Et sukk presser seg ut av Eskil.
– Finnes det ikke en kortere vei? Over fjellet for eksempel?
Mannen farer forskremt sammen.
– Du må ikke finne på å gå over fjellet. Ondskap ..., sier han og blinker raskt med de mørke øynene.
– Ondskap er jeg ikke redd for. Jeg har hatt min dose, for å si det sånn, beroliger Eskil og peker mot skipet.
– Du kan ikke gå over fjellet!
Mannen tar Eskil i armen og ser ham dypt inn i øynene.
– Hvis jeg sparer tid, så gjør jeg det, sier Eskil vennlig, men bestemt. – Men jeg må bytte til meg en kniv og litt mat. Vet du hvor jeg kan gjøre det?
– En kniv hjelper lite mot nattfolket, hvisker mannen resignert.
– Da har du ikke sett meg med kniv.
Med lett oppakking, nye bandasjer og mat i magen begynner Eskil på turen over fjellet, for hvorfor skal han gå langs fjorden når han kan komme seg til Rundvik på en tredel av tiden?
– Overtro, humrer han og ser utover det lille fiskeværet Lineset. Det ligger så fredelig og stille, beskyttet mot omverdenen, men folk hadde blitt bleke av angst hver gang han forklarte at han trengte mat til turen over fjellet. «Over fjellet?» hadde de gispet og gitt ham det han ydmykt hadde bedt om til langturen.
– Gavmilde, men like overtroiske som prest Konstantinus, smiler han ned til Frekk som ikke hadde vanskeligheter med å finne ham i lia bak bygda.
– Folket her har tydeligvis ikke godt av å bli skremt med at ondskapen ligger i fjellene. Men ondskap, Frekk, det finner du i mannens natur, ikke i naturen. Jeg skjønner ikke at andre ikke forstår det, flirer han, og Frekk bjeffer lystig tilbake.
Frekk løper nesten i beina på ham oppover fjellsiden. Han svinser i sikksakk rundt ham så Eskil må konsentrere seg for å ikke tråkke på den viltre, lille krabaten. De majestetiske toppene forsvinner bak synsvidden deres, og det tar ikke lang tid før alle spor fra bygdefolket har forsvunnet fra snødekket. Ingen tør å gå så høyt til fjells.
– Nattfolkets territorium, sier Eskil humrende. – Nok et sagn om smådjevler, smiler han lurt og håper at folket i Rundvik ikke er like overtroiske som her. Det kan bli slitsomt i lengden. Det vet han alt om. Han har tross alt blitt nedrent av prest Konstantinus i tide og utide.
Jo høyere de kommer, jo mer tar vinden. Selv om de går i et raskt tempo biter kulden gjennom kofta og skinnbuksa. Eskil stopper og tar på seg den ekstra genseren han har i sekken. Han snører kofta enda strammere rundt seg. Vegetasjonen har kapitulert, her er det kun hvite fjellsider så langt øyet kan se, og litt bekymret ser han hvordan skyene pakker seg tettere og tettere sammen i vest.
– Bare en halv dagsmarsj til, sier han beroligende til Frekk. En vindkule smeller i dem bakfra, og Eskil snur seg før han stopper rådvill. En mørk mur av uvær har innhentet dem. Stormen fra havet har truffet land.
Kapitel 4
Knærne knekker sammen og han siger ned i snøen. Lårmusklene er myke som gårsdagens grøt, og han må anstrenge seg for å komme seg opp igjen. Eskil prøver å akseptere at han ikke skal få smake på sin etterlengtede frihet. Han var så nære, han kunne lukte den, se den, nesten ta på den, men det var altså sånn her det skulle ende – i en snøstorm. Det føles som om kroppen er lenket fast i en hvit og uovervinnelig dødsdom. Han forbanner både norrøne guder og kristne helgener. Og han forbanner prest Konstantinus. Denne stormen må være et tegn på at det ikke finnes noen gud, ingen rettferdighet, for hvor lenge har han egentlig kjempet i fjellene nå? Når var det stormen traff ham? For to dager siden, tre? Han har ingen fremdrift. Han har ikke kontroll over føttene, og sløvt registrerer han at han ikke har vondt i sårene etter piskinga. Han kjenner nesten ikke skaden i skuldra, og ikke fryser han på tærne heller.
– Ikke noe godt tegn, mumler han til Frekk, som klynker. Den svarte og hvite pelsen er sammenfiltret av snø. Knivskarp skare har gjort potene til blødende sår. Frekk halter stygt, men Eskil klarer ikke å bære ham. Makter det ikke. Han har prøvd, lenge, men blir så utmattet at han stadig måtte sette seg ned for å hvile. Han hadde nesten sovnet i uværet, så Frekk må gå selv.
Vinden uler, kaster seg nådeløst i kroppen. Det er vanskelig å holde seg oppreist. Han må gå krokbøyd som en gammel mann. Eskil mener de går mot vest, men kjenner at tvilen gnager. Hadde de gått riktig, så hadde de vært fremme for lenge siden. Har de gått forbi, eller går de i sirkel?
Han snubler ned i snøhavet igjen. På alle fire myser han etter et fast punkt som kan hjelpe ham å holde retningen, men øynene er som ferske skrubbsår. Den hvite stormen gjør det vanskelig å se noe i det hele tatt. Vaklende reiser han seg opp mens han stapper tørr snø i munnen. Han vet det er farlig. Å spise snø er like virkningsfullt som å pisse i buksa for å holde varmen, men han trenger væske. Tørsten gjør ham uvel. Vanntaska ble tom for lenge siden. Magen kjennes innhult. Han føler ikke sult, han føler hunger.
– Kom igjen, Frekk! prøver han å rope gjennom vindkastene, men stemmen bærer ikke. Den brister i munnen, han får ikke formet ordene. Ansiktet er som en kald maske han ikke klarer å bevege. Han prøver å dra hetta lenger ned i ansiktet, tar av seg votten for å stramme knuten, men knuten er steinhard, og fingrene har blitt til stivfrosne pinner. Før han vet ordet av det, er votten vekk. Den fyker inn i det hvite intet. Han ser på den nakne hånda. Kjenner hvordan frosten angriper. Pinefullt biter den seg fast. Kulda vil forplante seg, han innser det. Om litt blir hele armen ødelagt, og han vil bli så nedkjølt at han kommer til å føle seg varm. Som guttunge fikk han høre historier om folk som var blitt funnet nakne og ihjelfrosset. De hadde rett og slett kledd av seg. Eskil skjønner at votten kan være den som dreper ham. Ganske ironisk. En vott.
Han kjenner at det ørlille håpet om å overleve stormen slukner. Han har ingen mat, ingen ly for vinden. Døden vil snart sluke ham. La kroppen hans ligge igjen her i fjellene, med livløse øyne.
Han snur seg etter Frekk, men ser ham ikke.
– Frekk!
Vinden pisker i ansiktet som tusen nåler, og han finner ikke igjen sine egne spor. Hvilken retning kom han fra?
– Frekk! skriker han og mister fotfestet. Bakken forsvinner under føttene. Han faller. Verden går fra hvitt til svart.
*
Idet elgen deiser ned i den dype løssnøen, skrever Alnedina over nakken hans, setter seg ned og holder den kjempende kroppen fast mellom lårene. Det tunge elghodet pruster hvit frostrøyk, den prøver å komme seg på beina, vri jegeren av seg, men overmakten er for stor. Alnedina smiler, det er dette hun elsker
– dødskamp. Seier. Raskt finner hun frem et slankt, uthult bein som er spiss i den ene enden, og med kyndige fingre kjenner hun seg frem til halspulsåra under den strie, brune pelsen. De tykke hårene kjennes fettete mot fingrene. Elgen kaster på hodet, og Alnedina presser dyret enda lenger ned i snøen.
– Kan du holde litt? roper hun til Snølin som kommer bak henne med fangstkjelken. Dette er deres første jakt etter at stormen stilnet. Månen har igjen festet seg på himmelen, men et tungt skydekke legger seg beskyttende over den lysende kulen. Den slake fjellsiden brer et nytt mørke over seg.
Uberørt av skyggene slipper Snølin fangstkjelken, drar av seg hetta og strammer den mørke hestehalen. De rødglødende øynene lyser oppspilt.
– Jeg er faktisk svett, sier hun og setter seg over fjeset på elgen, tar tak i geviret og presser hodet ned i snøen.
Alnedina føler seg igjen frem til halspulsåren til dyret. Blodet pumper raskt, men det er bare et tidsspørsmål før hjerteslagene dør ut. Erfarent stikker hun den spisse delen av drikkerøret inn i kjøttet og legger munnen inntil det åpne hullet. Varmt, kraftig blod bølger inn i munnen. Livets saft, direkte fra dyret. Dette er en av de store fordelene med å være jeger, tenker hun. Blodet føles behagelig mot de kalde leppene. Munnen fylles og hun svelger ned, tar seg noen munnfuller til, før hun presser pekefingeren over tuten. Hjerteslagene til elgen er svakere.
– Vil du ha? spør hun. Dyret begynner å rykke under henne. De lange, kraftige beina sparker. Dødskramper.
– Flytt deg, da, sier Snølin og reiser seg opp. Hun børster snø fra knærne, men plutselig stanser hun, ser seg til høyre, og det røde i øynene hennes flammer opp.
– Skadet dyr 300 skritt herfra. Løp! hvisker hun.
– Skadet? Hvordan kan du vite det?
Snølin himler med øynene og peker.
– Jeg hører det på pusten. Hører du ikke?
Alnedina drar av seg hetta, prøver å lytte, men rister på hodet. Alt hun hører er elgens siste åndedrag.
– Det er din tur, løp! snerrer Snølin utålmodig og dytter Alnedina i skulderen.
– Siste for i natt, kjelken er jo full, svarer Alnedina og drar på seg de tovede vottene.
Den kalde nattelufta biter henne lett i kinnene, og vinden rusker henne i håret når hun setter fart oppover bakken. Hun elsker å løpe, det føles som å fly. Det gjør ikke noe at hun ikke er så rask på foten som Snølin, for hun er rask nok til å være jeger. I tillegg har hun utviklet perfekt nattesyn – for selv om det er mørkt, er fargene der. De forsvinner ikke, det gjelder bare å fange dem, smuldre opp alt det svarte til det forsvinner inn i sine egne skygger. Hun løper 200 skritt, men ser fortsatt ikke noe byttedyr og heller ikke noen spor. Overalt er det uberørt snø. Det finnes ikke en busk, et tre eller en stein. Det er øde. Goldt. Ugjestmildt.
Skadet dyr? tenker hun irritert og kommer over en liten forhøyning. Da ser hun konturene av en kropp ligge 50 skritt foran seg. En menneskekropp, mest sannsynlig en mann. Han har en hund liggende tett inntil.
– En av «de andre», hvisker hun spent og går nærmere. Skinnbuksene hans er slitte, og den tykke kofta er laget av et helt ukjent pelsverk. Grått og stritt, men ikke ulv. Han ligger på siden med ansiktet mot henne, men hetta er så sammensnurpet over hodet hans at hun kun ser litt av en rett nese.
Hva gjør en av «de andre» her oppe i fjellene? Rett etter en storm? Bygdefolket langs kysten kommer jo aldri opp hit. Hun slikker seg om leppene og kjenner den fyldige smaken av elgblod. Mykt smyger hun seg nærmere, bevegelsene er glidende og hvert skritt plasseres nøye mot det myke underlaget, men bikkja har fått ferten av henne. Hun har vinden i ryggen. Det er hunden Snølin må ha hørt. En tynn, liten skapning med hvit og svart pels. Den knurrer mot henne, blotter tennene, prøver å reise seg opp mens den snerrer. Patetisk. Raskt kaster hun seg mot dyret, finter seg unna den glefsende kjeften, tar tak i nakken på den og knekker bakover. Nakkevirvlene gir etter umiddelbart.
Seier igjen.
Hun kaster dyreskrotten fra seg og dytter i mannen med den ene foten. Han velter over på rygg, og et sukk punkterer stillheten. Hun rygger tilbake. Lever han?
– Snølin! roper hun. – Vi har et problem ...
Frustrert drar hun av seg vottene og stryker hendene over de kalde kinnene sine. Skrittene til Snølin kommer nærmere. Hun hører henne slippe tauet til fangstkjelken ned i snøen.
– Hva gjør vi nå? Han lever, sier Alnedina og biter seg i leppa. – Han må ha gått utfor skavlen.
– Enkelt. Drep først, tenk etterpå, gliser Snølin og setter seg på huk ved mannen. Neseborene hennes vibrerer lett, og hun snur seg fornøyd.
– Ingen ildfrost. Mannen oser ingen varme, så vi er trygge. Pusten er svak, men frisk.
– Flott, sier Alnedina lettet. Hun bøyer seg ned til ham. Nysgjerrig drar hun i knuten på hetta, men den er steinhard og frossen, så hun ryker heller snora. Hun drar av ham hetta, og synet som møter henne kommer totalt overraskende. Knallblå øyne åpner seg. Mannen blunker raskt, men så mister han bevisstheten.
– Blå! gisper Alnedina på innpust.
– Men, hvordan kan de være ...
– Blå? Jeg aner ikke!
Hun drar øyelokket hans opp igjen, og en blå iris glir blindt til siden. Pupillene er store og runde, og det hvite i øyet er lyserosa. Snøblind.
– Jeg visste ikke at noe sånt fantes, hvisker Alnedina og lukker øyet hans.
Snølin klatrer over på den andre siden av mannen.
– Håret er lyst ..., sier hun og kremter. Raskt får hun av seg den ene votten og drar hendene gjennom de isete, blonde lokkene som har delvis løsnet fra en skinnsnor i nakken. Hun bøyer seg ned og lukter på det.
Huden hans er også lys, unaturlig lys. Han ser ikke så gammel ut, han er egentlig knapt voksen. Han har en rett nese og et forslått høyrekinn med et dypt kutt langs kinnbenet. Den korte skjeggveksten er lys, men øyebryn og øyevipper har en mørkere nyanse. Er dette en av «de andre»?
– Drepe først, sier Alnedina, – tenke etterpå.
Hun legger hånda over strupen på ham. Den svake pulsen slår mot fingertuppene. Huden hans er kald. Forsiktig klemmer hun til, kjenner hvordan drapstørsten vekkes. Den smyger seg gjennom henne og forplanter seg i musklene, i lungene. Dette er det eneste riktige, fremmede på Lauvgard gir dødsstraff. Hun registrerer hvordan Snølin holder pusten i spenning. Dette blir deres første drap på et menneske. Hvis han er et menneske, da. Han ligner mer på noe utenomjordisk, en halvgud.
– Gjør det, sier Snølin og dytter unna den slappe armen som ligger i en merkelig vinkel. – Klem livet ut av ham!
Noen jentestemmer sildrer over ham. Eskil prøver å holde fast i dem, dra seg ut av mørket ved å klamre seg fast til disse stemmene, men han får ikke puste. Det føles som halsen er pakket med stikkende ull. Er han død nå? Er dette de englene Konstantinus pratet om? De høres ikke ut som djevler. Det suser i skallen og det piper i høyre øre. Da kjenner han smertene i hodet, den flerrer gjennom panna og en intens smerte skyter opp fra høyrearmen. Hele kroppen brenner, han må være på vei ned til helvete.
– Ikke ta meg med, prøver han å hviske, men har kun nok pust til klemme frem «Ta meg med». Han glipper med øynene, så er alt svart igjen.
Stemmen var svak som et vindpust, men Alnedina skvetter bakover, drar til seg hånda og legger den over munnen sin. Også Snølin rykker til.
– Inn i det røde! hyler hun. – Han prata, og så du øynene? De lyste jo blått.
– «Ta meg med»? Hvor i svarte skal vi ta ham med? Hva kan han brukes til? Avl?
Alnedina legger hendene over ansiktet hans og kjenner på benstrukturen. Han faller ikke inn under de strenge kravene for perfeksjon. Kinnbena er tydelige, men for veike, nesa er rank, plassert godt i ansiktet, kjeven skarpt definert men for puslete. Leppeformen er derimot fin. Like tykke over og under, i tillegg svakt buet. Hun åpner dem og grynter.
– Kan ikke brukes til avl. Hvite tenner, ganske rette, men se på hjørnetanna. Den ligger skjevt oppå den andre.
Snølin nikker samtykkende og hun løfter opp kofta hans. En flat, muskuløs mage, men også den er for spe. Dessuten er han full av arr, noen ferske. En brunlig bandasje er surret rundt brystet hans. Hun drar kofta ned igjen.
– Kropp som et barn, sier hun skjevt.
– Kanskje han har andre egenskaper? Noe magisk? sier Alnedina og kjenner på hånda som ligger naken i snøen. Den har like mye liv som en kald stein.
– «Ta meg med», mumler hun skeptisk. – Vi kan ikke ta ham inn i Lauvgard, vaktene dreper oss før vi får forklart oss.
– Kanskje Heivar ...
– Glem det, avbryter Alnedina. – Han river hodet av deg før du får snakke deg ferdig.
Snølin reiser seg og går mot hunden.
– Han her kan vi jo ta med. Pelsen kan kanskje brukes til noe, sier hun og kaster den på fangstkjelken. – Nei, du får ta livet av ham. Ikke vær bløthjerta.
Hun klapper Alnedina på hodet og smiler oppgitt.
Alnedina stryker over det fremmede pelsverket i kofta til mannen. Det er så mye som ikke stemmer. Hva slags mann er dette? Blåøyd, lyshåret, ikledt en kofte fra et dyr som ikke finnes og han ber om å bli tatt med. Hvordan havnet han her? I fjellene?
– Hva om vi sniker han inn til Gale-Åsa? Ingen prater med henne, ingen besøker henne, smiler Alnedina og ser lurt opp på venninnen.
– Gale-Åsa? Hun kommer jo til å fortelle alle at vi har en fremmed i hytta hennes. Hvis vi i det hele tatt skal klare å holde ham skjult, så må vi gjemme ham i en jaktgamme.
Nei, jaktgammene blir stadig besøkt av yre unggutter med umettelig blodtørst, tenker Alnedina. Er man uheldig, kan de komme flere i lag, og da har man ingenting å stille opp med. Det blir den sikre død for dem alle. Det må bli hytta til Gale-Åsa. Ingen hører på hva hun sier. Det er jo bare vrøvl uansett.
– Vi går til Gale-Åsa. Blir hun en risiko, så kvitter du deg med henne. Ingen vil reagere på at hun har krepert, men vi må bestemme oss nå, før alle står opp.
– Jeg har en dårlig følelse. Dette kommer ikke til å gå bra, sier Snølin og får en dyp rynke mellom øyebrynene.
Alnedina reiser seg, drar kofta nedfor rumpa og tar på seg ullvottene som har fått små, irriterende snøballer klistret fast.
– Bare til i morgen. Jeg lover. Har han ikke kommet til seg selv da, så dreper vi ham. Avtale?
Hun plukker vekk snøklumpene og prøver å skjule nervøsiteten. Hun har aldri før trosset Vaktgarden, men nå vil hun gjøre det mest ulovlige av alt; ta med en fremmed inn i bygda.
Lettet ser hun at Snølin nikker.
– Greit, men kun til i morgen.
– Du er tøffere enn jeg trodde, smiler Alnedina ertende og får en geip tilbake. Hun ler, det føles befriende.
– Du bærer halvguden, eller hva han nå er for noe, så jeg tar kjelken.
– Skal jeg ta ham? sier Snølin og igjen flammer det røde i øynene hennes faretruende opp.
– Ingen er så rask som deg. Ingen er en bedre jeger, sier Alnedina raskt og ser at rosen roer ned de dansende flammene.
– Og hva skal du gjøre? sier Snølin litt mildere i stemmen.
– Jeg leverer fangsten til Slakter-Vester, og møter jeg på Heivar – uheldigvis er det han som har nattevakt – så sier jeg at du ville sjekke noen ferske spor.
Et kaldt vinddrag virvler opp snøen rundt dem, og brer den som et tynt slør over mannen. Taust bøyer de seg ned og børster det vekk. Snølin får hodet hans inn i hetta igjen, og Alnedina sørger for at ulltrøya er pakket godt ned i de slitte skinnbuksene.
– Han kommer til å fryse ihjel, stønner hun. – Ta ham med deg til elva, men ikke gå så langt at du møter på Flint. Jeg møter deg og hjelper med å få ham inn til Gale-Åsa.
Resolutt klapper Snølin hendene sammen og tar tak i mannen.
– En halvgud, du liksom. Han veier jo ikke mer enn en halv mann. Hvis det i det hele tatt er noe magisk med den skrotten her, så er det at han overlever.